EF er god, EF er toppen...

...EF er bra og de bruner på kroppen.

Hola amgios :-)

Så var jeg endelig fremme. I Costa Rica. I Tamarindo. Og på EF International Language School. Det skulle endel flyplasser (St. Thomas, Puerto Rico, Miami og San Jose), og en biltur jeg aldri trodde jeg ville overleve til, før jeg kom hit. Men all risiko var absolutt verdt det.

Jeg var fysisk og psykisk klar for innlosjering på sovesal med 18-åringer. Noe som for så vidt virket som himmelriket på jord etter ti dager i klam lugar på en seilbåt.
Det var sent da jeg endelig ankom Tamarindo – jeg var sulten, trøtt og generelt utslitt etter alle flyturene. Så da nattevakten tok sekken min og viste meg inn en liten allé som endte ved et opplyst og fristende blått basseng begynte jeg nesten å gråte av lykke. Og da han låste opp den store glassdøra mot nevnte basseng, og det åpenbarte seg en stor leilighet med kjøkken, flislagt bad, aircondition og en deilig seng var det nesten så jeg svimte av. Jeg måtte spørre han flere ganger om dette stemte, men han bare smilte og sa ”si, si”.

Casa Eleri:





Så nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet mitt og skriver, etter å ha tatt et bad, laget middag og drukket litt øl med naboene; på høyre (derecha) side har jeg Kenneth (27) og Viggo (27). Norske sådan. De skal være her i fire måneder, og har allerede unnagjort en tredjedel av turen. De booket også undervisningsopplegget sitt med det norske EF-kontoret, og vår alles kjære Lena. Og jeg må si jeg er overrasket over hvor flinke de har blitt på bare noen uker. De skravler i vei på noe som høres ut som flytende spansk i mine ører – det er nok sikkert ikke det, men de kan i hvert fall uttrykke seg veldig bra i presesens. (huff, presens... husker ikke sist gang jeg pugget grammatikk på denne måten).
Jeg kaller dem ”gourmet-studentene”. De smatter på vellagret rum, disker opp middager og diskuterer gjerne diverse druesorter. Jeg prøvde å bidra med å bake sjokoladekake til dem - i kaffekopper, men jeg tror de ble litt skuffet.

Gourmet-studentene:














Sjokoladekake ala Marianne:












På venstre (izquierda (o?)) side har jeg Gilles (20) fra Nederland og Thierry (29) fra Sveits. Gilles skal være her i fire måneder, mens Thierry som er pilot bare skal være her i to uker for å lære seg noen fraser han kan bruke til å annonsere ting på flyet. Haha. Men han er veldig flink, og er en av de beste i klassen. Og har klart å kurére litt av flyskrekken min. ”Det går av seg selv, det der. Til og med en ape kan fly et fly”, sier han.
Og apropos aper så er det mange av dem her. Og iguaner. Og store gresshopper. Og maur (som er fryktelig flittige. Jeg blir ikke overrasket dersom de begynner å bære rundt på balkongmøblene her...)


Me Amigos:







Men hvordan det går på skolen, spør du? For det første kan man jo begynne å lure på om det er en skole. Med utendørs klasserom, basseng og askebeger på pultene. Me like!



Noen av studentene bor på skolen, mange bor hos vertsfamilier og de alle heldigste bor på Casa Eleri, et steinkast unna skoleområdet. (that would be me).
Gjennomsnittsalderen på studentene ligger nok på rundt 20 år, så det er strengt for elevene hva gjelder alkohol og den slags. EF har litt av et ansvar når det gjelder å passe på alle de europeiske ungdommene som kommer hit.
For her har de det søren meg bra! Hva er vel bedre enn å ligge å slumre i en hengekøye i friminuttene, få hjemmelaget mat til lunsj hver dag? Eller privatundervisning i salsa og merengue?


Det er et hardt liv:








Speaking of witch; Gourmet-studentene er selvfølgelig også opptatt av gentleman-dansing, så Kenneth har blitt min dansepartner. Vi svetter under solen, tripper på klønete føtter og prøver å bevege de stive, norske hoftene våre så godt vi kan.



Svett, Kenneth?



Å ja? Hvordan det går PÅ skolen? Eehh, no entiendo...? Alt gikk på spanske fra første dag. Noe jeg på forhånd egentlig applauderte, sikkert pedagogisk riktig og alt det der. Men når læreren babler i vei på spansk og alle nikker og noterer, har tanken om at jeg mulig er tilbakestående slått meg. Må jeg igjen si (ikke ja, altså...) at jeg ikke forstår? Men så plutselig skjønte jeg hva som var galt: jeg måtte slutte å drikke øl, og faktisk gjøre lekser. Jeg hadde glemt kunsten å pugge. For det trengs nemlig. Her bøyes verb i hytt og pine, har pugget tre stykker i dag, og føler meg med ett mye bedre.

De siste tre timene har f.eks gått med til å bla i ordbøker, google verbbøyning og generell frustrasjon som riving i hår, banning og ordbok-kasting på gulv.
Sist gang jeg hadde det sånn må være da jeg studerte matte på Blindern... Men nå har jeg bestemt meg for å imponere Yandi, læreren vår. Hun er kjempesøt og morsom (tror jeg... hun ler i hvert fall mye. Av meg). Jeg skal ta bilde av henne en dag, men hun vil ikke at jeg skal ta bilde av henne akkurat nå, fordi hun er syk. Lenge leve forfengeligheten :-)


Me llama Marianne... Que?


Es Thierry:


Es Gilles:


Soy estudiante espanol, que haceis?

Snart kommer det blogginnlegg om alt det morsomme som skjer her. Men først vil jeg fremstå som en flittig EF-student...


Hasta luego, amigos!


- Marianne :-)