Nei da sååå – her sitter jeg oppi vulkanfjellene i Guatemala, nærmere bestemt Lago de Atitlan, nærmere bestemt San Marcos. Og hvis du skal besøke meg må du ta veien opp ved restauranten ”Blind Lemon”, deretter følger du den lokale bebyggelsen et stykke (hus bestående av lekablokker og blikk-tak), ikke bli redd hvis hundene bjeffer på deg, de er ikke farlige og vil mest sannsynlig bare leke. Hvis du er heldig (hvis det ikke er mørkt) finner du en sti til høyre. Så kommer du til en port med plakaten ”no dogs allows. They will be shot with air rifle”, gå inn, og følg den sementerte gangstien til du kommer til en hage; grønt gress, store trær med rosa blomster, busker med oransje blomster (du gjerne kan spise ett par hvis du er sulten etter den lange reiseveien) og en katt som løper rundt. Og der – på altanen til Sam med terrekottafliser - sitter jeg i en tresofa innbundet med hemp med macen i fanget.
På innsiden hører jeg min norske venninne, Mariann, som har bodd i San Marcos i snart fire år, lager middag, mens Sam (kommer straks tilbake til han) sukker over hvor mye søppel det går an å skape til én middag. Han er fryktelig opptatt av resirkulering.
Så her sitter jeg, da altså, mens innsektene til stadighet krasjer mot den opplyste pc-skjermen min.
Egentlig skulle verken Mariann eller jeg vært her. Egentlig skulle vi bo hos Mariann og hennes meget spirituelle kjæreste, Sune. Men ting har en tendens til å ta meget bråe vendinger her i San Marcos. Så på hjemturen vår fra den flotte byen Antigua forrige uke merket jeg at stemningen mellom Mariann og Sune ikke var helt ...harmonisk..., for å si det sånn.
Tidligere bopæl. En restaurant som ikke er i drift lenger (Daniel, Sune og Mariann):
Soverom i friluft med ildfluer:
No need for ekstra stueplanter. Og hvem er det egentlig som har colibrier i stua?
Jeg vurderte å ta inn på hotell, helt Sam (som også var med på utflukten vår) sa jeg kunne bo hos ham. Helt fremmed for meg selvfølgelig å skulle bo i et stort hus med en nesten fremmed mann, men tre uker her har gjort noe med meg. Og siden det er slik ting fungerer i San Marcos (at backpackere plutselig sitter i hagen din og lurer på om du har noe mat, for eksempel) tenkte jeg at jeg skulle prøve å stille med et åpent sinn, og undergrave min generelle skepsis.
Så plutselig satt vi her da, på den lille terrassen hans – Sam og jeg. Han med en ganga-joint og jeg med et glass rødvin, og prøvde å snakke om livets trivialiteter. Fail.
Sam er nemlig egentlig en forkortelse av Dr. Samuel. Mannen er 37 år og professor i Biologi. Han har vært høyt oppe i akademiske kretser i tyskland, men på ett eller annet tidspunkt tok livet hans en spirituellvending. Så nå er han her; mediterer, astrologerer (i den grad det er et verb) og drømmer om en bedre verden.
Nå skal det sies at han ikke bare drømmer. Han handler også. Sam står nemlig i spissen på diverse veldedighetsprosjekter.
Trekløveret:
Sammen med Mariann og ett par andre ildsjeler her oppe har de startet organisasjonen ”San Marcos por el Lago”. Lagoen her (lago betyr innsjø på spansk) begynner å bli ganske så forurenset. Søppel flyter fritt og kloakken går rett ut i innsjøen. Tross den stadig økende turismen fra den vestlige verden er Guatemala fortsatt et U-land, og lokalbefolkningen er fattige og har verken ressurser eller kunnskap til å håndtere alt avfallet som siver ut i naturen.
For ett par uker siden arrangerte de søppelrydding i landsbyen. Organisasjonsledelsen bestående av Sam, Mariann og Benjamin (en eldre, homofil Guatemaleteker som tidligere har vært gift med en norsk dame. Han har bodd i Parkveien og var med å starte det første Blitz-miljøet) fikk de lokale barna sammen med ”etablerte turister” til å plukke nesten 400 sekker med søppel, som ble fraktet helt til dynga i Guatemala City, og ikke lempa ut fra en fjellknaus litt lengre opp i veien her (som er den vanligste måten å ”fjerne” søppel på).
Bilder fra dugnadsdagen:
Den største begivenheten var imidlertid den store festivalen som de arrangerte for litt over en uke siden. All inntekt skulle gå uavkortet til å utvikle et rensesystem for kloakken.
Gud hjelpe meg. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive eget blogginnlegg med oppskrift på hvordan spirituelle, hasjrøykende samfunnsutbrytere håndterer møtevirksomhet, donasjoner og loddtrekning.
Jeg var nemlig flue på veggen i oppløpet til festivalen, og så hvordan Mariann tilslutt nesten svimte av av alt stresset, Benjamin som marsjerte ut av møtet i god dramaqueen-stil hvis han ikke fikk det som han ville, og Sam som bestandig beholdt roen, da han gjennom meditasjon og egen bevissthet har bestemt seg for å ha samme sinnsstemning uansett hva som skjer rundt han.
Benjamin (i hvit t-skjorte) har litt vanskeligheter med å holde hodet kaldt.
Mariann og Sam prøver desperat i samle alle løse tråder timene før det hele braket løs.
Hvert møte ble avsluttet med ”Vi har programmet ferdig i morgen”, selv dagen før festivalen observerte jeg utsagnet. Programmet ble aldri ferdig.
Mange frivillige hadde meldt sin interesse til å hjelpe til; bære bord, gå rundt med innsamlingsbøsser, selge mat... you name it. Hver dag møtte vi folk på gata som sa ”Jeg hjelper gjerne til. Kjempeflott initiativ, Mariann”. For med den betingelseløse-kjærligheten som hersker her i den lille landsbyen under vulkanene vil man selvfølgelig sine søsken alt vel, og ikke minst slå et slag for fellesskapet. Men da lørdagen kom så vi ikke snurten av de medmenneskene som hadde bedyret sin hjelpsomhet i mange uker. Noen hadde kanskje røyka litt for mye dagen før, mens andre hadde dratt på en impulsiv helgetur. Med unnskyldningen om ”at det var Guds vilje”. De var alle forsvunnet som dugg for solen.
Med den sterke fokuseringen på å oppnå en større bevissthet enn eget ego, og filosofien om at alle er ett, og en del av universet, må jeg si at dobbelmoralen sjeldent har stått så tydelig for meg som akkurat her.
Men festival ble det! Med det leker for barna, workshops i massasje, matlaging og meditasjon, konserter på kvelden, boder med mat og drinker i baren nådde de målet på 21.000 Q (nesten 15.000 kroner), og har nok til å starte første fase av renseprosjektet. Well done! Og all ære til dem!
Festivalen:
Kveldens bartendere, Alexis og Theresa
Pass opp! En stykk irriterende pappa angriper:
Sams mum:
Og det stopper selvfølgelig ikke der. Med Sam sin iver på å redde verden skal han og Mariann og noen folk til starte et ”self sustainable community”. Det er helt i startfasen, men tomten er kjøpt, og sakte, men sikkert skal de bygge adobe-hus ( ), kun spise selvdyrket mat og ikke forurense det grann.
Hva? Trodde du hippie-tiden var over? Langt deri fra – de har bare flyttet hit til San Marcos.
Men altså, tilbake til meg og Sam i huset. Heldigvis fikk jeg eget rom med rent sengetøy, og våknet noe forvirret opp dagen derpå. Hva gjør vi nå liksom? Skal vi spise frokost sammen? Må jeg si i fra hvor jeg går? Sånn at jeg rekker hjem til middag? Det er stille i huset når jeg våkner. Døren til terrassen står på gløtt, og solen skinner på bollen med ganga-blandingen og tekoppen som står på bordet der ute. Men Sam er ikke å se. Jeg lister meg opp trappen til loftet i nattkjolen, og halvveis opp ser jeg han sitte i buddah-stilling foran et lite, lavt bord. Selvfølgelig – han har jo morgenmeditasjon. Med det lange svarte håret sitt, ditto flippskjegg og to brune øyne som tvinges tilbake til virkeligheten snur han seg mot meg i en sakte bevegelse i det jeg skal til å gå forsiktig ned igjen.
- Forstyrret jeg? Spør jeg usikkert. Intetanende om hvordan meditasjon egentlig bedrives.
- Some what, svarer han diplomatisk, og smiler så intenst med øynene at det nesten blir ubehagelig.
- Jeg beklager, sier jeg, og begynner nedstigningen.
- It’s all good. Jeg har lagt frem håndkle til deg på kjøkkenet, sier han, og inntar posisjonen på nytt.
Vel inne på badet med håndklet under armen merker jeg at jeg må fryktelig på do. Nummer to. Og det er selvfølgelig litt anstrengende i et lytt murhus som for øyeblikket er så stille at man kan høre en fjær falle. Men må man, så man. Jeg måtte. Og det var en rar følelse å bæsje rett under en som mediterer i rommet over.
Forstyrret jeg ikke meditasjonen tidligere, forstyrret jeg i hvert fall da.
Men det er godt mulig han ikke hadde noe i det. Sett bort fra den grunnleggende holdningen her om ”unconditional love” for absolutt alt og alle, driver Dr. Samuel nemlig og leser seg opp om hvordan lage gassovn fra menneskelig avføring. For slikt trenger man da virkelig når man skal være self sustainable.
Så ja... her bor jeg. Og bortsett fra å surre rundt i de små, støvete gatene intetanende om hvilken dag det er, hvor mye klokka er og hva kvelden egentlig vil bringe prøver jeg å finne mitt spirituelle jeg. Selvfølgelig ikke enkelt tatt i betraktning min grunnleggende skepsis til alt som ikke kan bevises i mattematiskeformler. Og selv om Mariann og hennes medsøsken her oppe går meg en høy gang i hva gjelder overbevisning om engler, energier og evolusjon begynner jeg sakte, men sikkert å åpne meg for andre teorier om tidsberegning, Mayategn og gode intensjoner.
Om jeg ikke er hundre prosent overbevist finner jeg det i hvert fall veldig interessant. Ingenting kan utelukkes, og overse kunnskapen fra våre forfedre vil jo egentlig være veldig dumt.
Jeg prøver å undergrave mitt behov for å diskutere siste episode av Top Model eller le av de dumme deltakerne i Paradise Hotell, og heller bruke tiden på å ”gå i meg selv” som det så fint heter. Noe som har resultert i følgende behandlingsformer:
CRYSTAL HEALING
Fire timer liggende på en seng med krystrallsteiner strødd over hele kroppen. Hvor terapeuten analyserer de syv dominerende shakraene dine (rot, base, solar, hjerte, strupe, tredje øyet og krone). Alle mine var selvfølgelig i ubalanse. Men hun merket en sterk ”leder energi” hos meg, og at jeg er et star sead – hva nå enn det måtte innebære.
Deretter ”scannet” hun det høyre benet mitt for å finne ut av dype traumatiske ting som har skjedd i fortiden.
- Jeg kjenner at noe skjedde med deg da du var 13 år. Hva var det? Kunne hun si.
- Hmmm... 13 år... Jeg husker ikke.
Jeg prøvde hardt å tenke tilbake på om noen hadde dødd eller andre vonde ting.
- Var det da du begynte med dop, kanskje? Spurte hun behjelpelig.
Men jeg anser ikke meg selv for en veldig belastet person. Og så vidt jeg husker lekte jeg fortsatt med dokker på den tiden.
Men jeg må også påpeke at hun traff noen punker som var sanne, og jeg ble meget overrasket over noe av informasjonen hun fikk ut.
Deretter mediterte jeg litt. Snakket med mitt ”inner child”, hilste på min personlige veileder Lorzo (som visst nok har vært med meg de siste 18 mnd), og drakk te med engelen Gabrille (i kvinnelig form).
Det var en interessant opplevelse, og jeg gikk der i fra med en god del tanker jeg ikke har hatt før, og en krystallstein rundt halsen. Forhåpentligvis kommer jeg i balanse etter hvert... Men hvem vet.
TAROT READING
Skjedde ganske så impulsivt da jeg og Mariann tok en lunsj-smoothie på en liten kafé her. En av damene bare nevnte for Mariann at hun hadde begynt å lese tarot kort, og i min iver på å ”finne meg selv” meldte jeg sporenstreks min interesse.
Tanya var en rar dame... Hun hadde studert metafysikk, og holdt visst nok på å skrive bok om hvordan energiene mellom menn og kvinner fungerer. Og en aldri så liten rødstrømpe og kvinneforkjemper.
- Who are Marianne? spurte hun med hes, nesten skummel stemme.
- Eehh, I don’t know...? svarte jeg, usikker på hva man egentlig svarer på et slikt spørsmål.
- Repeat after me; I’m a strong, beautiful woman who want’s love. I’m a lover! Utbrøyt hun mens hun kysset seg selv på håndleddene.
Jeg gjorde selvfølgelig som jeg fikk beskjed om. Uten at jeg kjente noe umiddelbar effekt...
Deretter trakk jeg endel kort, som hun så vidt kastet et blikk på. Og ut i fra dette kunne hun fortelle meg at jeg er en meget spirituell person, og at det slettes ikke var umulig at jeg kom til å møte min store kjærlighet nettopp her i San Marcos. Jeg venter fortsatt...
Samtalen tok imidlertid fort en annen vending da jeg fortalte at jeg var journalist (hun senset faktisk at jeg drev med noe kreativt), da var det plutselig universets vilje at jeg skulle hjelpe frem andre kvinner. Sånn som de som skriver bok, for eksempel. Og ønsker publisitet.
ASTROLOGY CHART
Mye av kveldskosen på verandaen til Sam går med på å tyde astrologi chartene våre. Sam har nemlig studert dette, litt sånn på hobbybasis, men moro er det lell. Han tar det imidlertid veldig seriøst og liker egentlig ikke stå ansvarlig for informasjonen han får frem. Men han sa seg likevel villig til å ta en titt på det for oss. Ved å plotte inn fødselsdato, tidspunkt og sted du er født får du opp en ganske så rotete oversikt over stjernekonstellasjonene da du ble født.
Sam ble veldig stille og konsentrert da han begynte å studere charten min.
- Denne er ...veldig spesiell... Jeg må nok bruke litt tid. En joint eller meditasjon vil kanskje hjelpe.
Hjelpe meg. Men han kunne i hvert fall fortelle at alle elementene (vann, vind, jord og ild) er godt balanserte hos meg. Jeg er veldig sosial, kreativ og opptatt av fellesskapet.
Den største utfordringen min er følelser. Igjen kommer det frem at jeg har problemer med å slippe folk tett innpå meg. Men det visste vel noen av oss fra før...
- Hm. Så ser jeg at du også har månen i ellevte hus! Samme som både meg, Mariann og Sune. Kjempebra.
Jeg nikket ivrig, men for å være ærlig skjønte jeg ikke helt hva han mente. Og trodde et lite øyeblikk der at det hadde noe å gjøre med Full House i poker
Så mens Sam satt fordypet i min astrologi nynnet jeg på ”when mooooon is the seventh house, and Jupiter aligns with Mars. Then peaaaace will guide the planets, and love will steer the stars. This is the dawning of the age of aquarius. The age of aquarius, aquarius, aquariuuuus”.
MAYA SIGN
Ingenting skal være upøvd, og med Sune sitt engasjement for Maya-mystikken har vi pratet mye om hvordan ditt eget Mayategn styrer mye av skjebnen din. Sune er høyt opp blant de gamle shamenene her, har eget alter i stua og veldig fokusert på hvilken tegn dagene er i.
Jeg syns det er veldig spennende å høre om hvordan alt tilsynelatende henger sammen. Sune besitter utrolig mye kunnskap om dette, og prøver å forklarere meg så godt han kan, men forløpig skjønner jeg bare en liten brøkdel av dette tankesettet.
På samme måte som med astrologien bestemmes mayategnet av hvor og når du er født. Hvilken sol du blir født inn i. Selv kalenderen er bygget opp med to hjul som igjen består av 20 tegn og 13 nummer. Jeg er 13 TZ'I', og jeg må si (hei! Det rimte!) mye av det stemmer overraskende bra! Her er et lite utdrag av beskrivelsen:
”The person born on a day Tz'i' was conceived on a day Iq' and his/her destiny will be ruled by a day Tijax. They possess the virtue of intervening in favour of people, of correcting the mistakes, of undoing the knots in which people can be trapped, of healing from the pains and from the evil. They are meant to become Ajq'ij (spitituelle ledere, som shamaner). As representative of the Creation on the Earth, they have to make justice be applied and respected. Their biggest handicap is their pride.
They are emotionally unstable, confused and unsecured. Their illness is generated by their insecurity and their sexual behaviour. The addictions are the worst enemies of their life and they can lead them to the tomb/grave. Their sanity can only result of a persistent fight to find their essence and become themselves and cut with all the vicious circles of their life.”
Men asså, nå har jeg strengt tatt skrevet alt for mye! Det er ikke sikkert du har orket å lese alt en gang. Selv om jeg håper at du gjorde det.
Og ja – én ting til: det var jordskjelv her! Veldig lite ett da. Men plutselig begynte alt å riste. Jeg ble ganske så redd, men det gikk for over. Men jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg burde gjøre; løpe ned eller opp veien, liksom? Hm.
Nuuuvel! Peace out og gode energier til dere alle sammen!
MAS FOTOS!
