Jentetur i Jomfruøyene

Det hele begynte egentlig med en tittel. Jentetur i (eller på? Klarer fortsatt ikke bestemme meg) Jomfruøyene. Høres unektelig både innbydende og spennende ut. Så da var det egentlig bare å skaffe en stykk seilbåt, og et lass med jenter.
Gjennom norske Caribbean Sailingclub var Morten Wickstrøm veldig behjelpelig, og før jeg visste ordet av det satt jeg ombord i stor seilbåt midt i vakreste Karibien. Og lurte på hvordan i hel... jeg kunne glemme at jeg alltid blir sjøsyk.




Nuvel, fra og være et diffust tittelforslag ble jenteturen i (eventuelt på) Jomfruøyene en tur jeg sjeldent vil glemme. For med syv jenter i små lugarer måtte stakkars skipper Kjell holde ut med både bikiniskiller, intimbarbering og nakenbading.

Og personlig ble dette en påminner for meg til aldri å melde meg på realityserier som Robinson eller 71 grader nord. I need my space. Og gjerne en vaskemaskin lett tilgjengelig...

Le Lugar:



10. Februar landet Fotograf-Tone og jeg på St.Thomas, en av øyene som tilhører Jomfruøyene. Som igjen er delt opp i Britisk og Amerikansk terretorium. St. Thomas er da en del av de Amerikanske.
På flyet fant vi Anita med norsk pass, og det var som vi trodde – hun var en av damene som skulle være med på turen.
Den første kvelden var det bare oss tre på båten, resten av gjengen skulle komme dagen etter. Det var sent da vi ankom havna hvor Kjell kom å hentet oss i en liten plastbåt med 9.9 hester.
Og mens Anita snakket euforisk om sin forrige seiltur på samme båt kjente jeg at mandlene jeg spiste på flyet ned kom lengre og lengre opp i halsen. Til slutt var jeg så dårlig at jeg knapt klarte å røre meg, og det eneste jeg tenkte på var at hvis Anita sier ett ord til så er jeg nødt til å kaste henne over bord.
Det er rart hvordan man mister all form for livslyst eller ork til å gjøre noe som helst når man er sjøsyk. Jeg fikk tilslutt veltet meg ned i lugaren, dog feil vei i senga. Jeg brukte tre timer på å snu meg, ta av meg BH-en, spise to biter av et eple og skru på MP3-spilleren. Med Kjells betryggende ord om at dønningene var unormalt store i kveld, sovnet jeg inn med et håp om at morgendagen skulle bli bedre.

Dagen etter veltet resten av gjengen inn på båten. Kjersti (30) kom sammen med svigerinna Charlotte (31), de jobber begge på Opaker gård. Charlotte var til vår alles store glede kokk, og disket opp de deiligste frokoster, lunsjer og middager som ingenting. Kjersti var en sånn type jente som har alt; pen, fin kropp, veldig hyggelig, søt og snill og flink og alt det der. En som du egentlig ikke vil like, men som du ikke klarer å unngå å like – selv om du virkelig prøver. Jeg tror faktisk Fotograf-Tone inviterte henne til bryllupet sitt til sommeren.
Så var det Anette (39) fra Arendal. Og e må sei d va godt å få ein sørlending ombord. Ho va ei jill jente, og tok jobben som baubikkje så å si med én gang. Hvis det var problemer med ankeret: Plask! Anette hoppet utti. Hvis et håndkle plutselig blåste av båten: Plask! Anette var allerede i vannet. Anette var den eneste som hadde med eget snorkelutstyr, og gikk stort sett i bikini, om det var morgen eller kveld – alltid beret for bading. Ekte sørlending med andre ord.
Til slutt var det Karina (47). Karina som var alt fra bonde, til lærer til fostermor. Hun hadde ikke hatt ferie på 28 år, spradet rundt toppløs og tok bilder av fotavtrykk i sanden og snakket med de lokale (da ikke toppløs, men det var unntaket). Hun hjalp gjerne Kjell med å skifte lyspærer – toppløs. Hun spiste frokost – toppløs. Og hun tok bilder – toppløs.


Og det var selvfølgelig litt av et syn da Kjell (i 60-årene. Pensjonert politimann) gjorde et tappert forsøk på å lære oss kunsten å seile. Pedagogisk nok begynte han med det enkleste: å kaste anker. Som gjøres ved hjelp av en fjernkontroll. Da løp alle jentene frem til baugen og så på at ankeret gikk opp og ned. ”Aaah”, sa vi i kor. Hvor mange jenter må det egentlig til for å ankre opp?

Nå skal det sies at iveren etter å beherske seiling ble fordelt ujevnt på hver enkelt etter som tiden gikk. Til slutt var det Kjersti, Anette og Anita som ble Kjells hjelpere.



Kjersti og Anette halte og dro til melkesyren tok dem, mens Anitas seilheising fort ble begrenset grunnet bysten.

- Jeg har alt for store pupper til dette. Dette er ikke en jobb for meg eller Pamela Andersson, som hun så fint så det.

Men hun lå ikke på latsiden for det. Hun hadde oversikten over hva som måtte gjøres til en hver tid. Og siden hun hadde vært på tur med båten tidligere kjente hun den som sin egen bukselomme – det var i hvert fall det hun ga inntrykk av. Så det var liksom hun og Kjell mot røkla. Så jeg ga henne kjapt tilnavnet 2. kaptein.

Baubikkje Anette etter håndkleredding:


Kokken Charlotte har pause fra matlaging:


2. kaptein Anita og Fotograf-Tone på handletur:


Seilmester Kjersti:


Karina nyter sin første ferie på 28 år:



Vi andre derimot lå pal på dekk. Jeg tok meg stadig i å tenke ”å nei, ikke stopp seilinga ennå. Jeg orker ikke reise meg”. Gud bedre, så ineffektiv har jeg ikke vært siden jeg var et foster.

"Må jeg reise meg opp?"





Men jeg er berettiget til å tenke sånn - vi fikk bekreftet mange ganger at Karibien gjør noe med deg. Folk går sakte, spiser sakte, lager drinker (veeeldig) sakte, og jeg tror faktisk jeg drikker dem sakte også.
Dagen startet ved soloppgang, og jeg tror det seneste vi var i seng var klokka 23. Og det var SEINT. Man blir helt slått ut av sola, så når den gikk ned, gikk også vi ned for telling. Det var faktisk overraskende deilig og avslappende. For ingenting er vel bedre enn å drikke morgenkaffen til bølgeskvulp og soloppgang.



Hver dag seilte vi til nye øyer og nye strender. Og tiden gikk stort sett med til å – ja – seile, sløve på dekk og snorkle. De største hodebryene var om den lille, overfylte plastbåten ville synke med alle damene på vei over til fastlandet for drinker på kveldene. Hver kveld sa Kjell ”vi prøver”, og etter som tiden gikk ble vi mer og mer sikre på at det kunne vært plass til både tre og fire til.

For tross tidlige kvelder rakk jeg både å danse swing og litt Michael Jackson. Og jeg vet ikke om det var de usedvanlig sterke drinkene eller det faktum at vi var omringet av asurblått hav og palmer, men Tone mente på ett eller annet tidspunkt der at jeg danset like bra som venninnen hennes som er Norges Mester i freestyle eller disco eller noe sånt.

Vi så et hopetall av idylliske strender. Sånne som man bare ser på bilder eller i filmer – med palmer og hvit sand. Men jo flere vi så jo mer likegyldig ble jeg ”ja, ja – nok en strand. Får vel finne frem snorkelutstyret daah”. Det er ganske overraskende at man reagere på den måten. Hvem skulle trodd. Men jeg husker jeg gjorde det samme da jeg var på safari for noen år siden. Etter én uke på utkikk etter dyrene i Afrika ble jeg fryktelig blasert: ”ååh, enda en sebra. Uuu, så spennende med en elefant. Vekk meg hvis dere ser en løve!”

Etter hvert som dagene gikk, og sengetøyet ble seigere og seigere, og det virket som at huden hadde fått diagnosen ”kronisk klam” begynte jeg og lengte etter tilværelsen på land. Det var kanskje ikke bare Kjell som begynte å bli litt svett av å gå oppi syv jenter. Selv om vi gikk fint sammen, sier jeg som Charlotte:

- Det virker som jeg bor på offentlig bad.

Et vakkert offenlig bad:




Så da vi endelig ble satt i land igjen på St.Thomas, og vinket farvel Kjell Makrell (som Kjersti så fint sa i søvne) bar det rett til hotellet, som Tone og jeg skulle overnatte én natt på, for å dusje!
Jentene var klare for litt shopping før de dro hjem til kalde nord, mens jeg var mer opptatt av å finne et sted å vaske klærne mine før jeg satte kursen mot Costa Rica. Det var rart å være den eneste som skulle videre, og i et lite øyeblikk der savnet jeg sofaen på Oppsal, og alt det trygge: t-banen, Oslo City, Brugata, Bobs, Stargate...


Siste dagen ble ikke helt som vi hadde sett for oss. Det er nemlig så mye kriminalitet der at vi ble anbefalt å ta taxi hjem fra byen. Altså 300 meter. Og det var ikke midt på natta, det var mellom kl 17.00 og 18.00. Og når jeg skulle gå for å kjøpe røyk bare lo de av meg ”hvis du tør det på egenhånd, så...”. Tone, som har reist masse, og jeg var regelrett sjokkerte over tilstanden.
Så vi ble på hotellet, drakk drinker og kosa vårs. Mulig det ble litt for mye rum i noen av de små kroppene, men etter ti dager med syv jenter på én seilbåt kan de fleste trenge det. Siden vi var blitt vant til ankerdram hver kveld, mener jeg...


Så var det same procedure as last time: pakke sekken, håndbagasje, mac og kamera, og legge i vei til neste destinasjon. Og etter en nesten tårevåt farvel med Tone, fire flyplasser og en helvetes biltur (les om den og mer fra Costa Rica i neste blogginnlegg) senere ankom jeg endelig Tamarindo.

Og her har jeg tenkt til å bli en liten stund? Hvorfor? Det skal du snart få vite...
Og lurer du på hvilke øyer og strender vi var innom må du lese reiseartikkelen som kommer i Kamille!


Hasta luego, amigos!

:-)

Ute til lunsj - med Anna Anka

Nok en helt vanlig dag på jobben er over for denne gang. Den ente foran bassenget med rosé-champagne i plastglass, hvor Tone og jeg skålte for oss selv etter en begivenhetsrik arbeidsdag.

Jeg tror picoloen på fasjonable Four Season Hotell, Westlake Village ble like sjokkert som oss, da vi snublet ut av den lille, grønne taxien foran hovedinngangen hvor Bentleyer, Mercedeser og Ferrarier sto parkert et steinkast unna. Jeg tror han lurte på hva to gråe mus som oss gjorde på et så dyrt hotell. ...Og jeg må si at jeg også lurte på det samme.

- Åh, gud! Nå kjenner jeg det i magen. Jeg er nervøs, jeg.

Tone synker ned i den store, myke sofaen i ”dagligstuen”. Jeg tror et lite øyeblikk den er laget av gull.




Vertinnen (egentlig en servitør vil jeg anta, men jeg føler meg mer komfortabel ved å kalle henne vertinne) kikker skrått bort på oss, der vi sitter på enden av sofaputene og kikker litt engstelig rundt i rommet.
Over oss henger det en enorm lyskrone, mellom alle mahognibordene står det et sort flygel og toalettet er større enn leiligheten min.

Vi ser så forkomne ut at hotelldirektøren går flere ganger forbi oss uten å skjønne at det faktisk er vi som er journalistene som skal intervjue Anna Anka. Men tilslutt kommer han bort og hilser på. Hun godeste vertinna i kroken får ett noe langt drag over ansiktet da selveste dirrektør’n kommer bort å håndhilser på de fasjonable gjestene (that would be us).

Så skjer det; etter mye venting, kaffedrikking og tissing; En sort Mercedes sklir inn foran det marmor-belagte inngangspartiet. Solen gir gjenskinn i den blanke lakken, og glinser om kapp med Annas enorme diamantring der hun skrider ut av bilen. Med på slep er to assistenter (for det trenger man visst når man er hjemmeværende husmor), stylisten venter inne på hotellet...
Bilnøklene kastes lettere henslengt til dørmannen som kjører bilen de ca tre meterne bort til parkeringsplassen, og jeg får en god klem av hun som var gift med han derre Paul Anka.

- Så trevligt å møta deg! Smiler hun.

Og jeg må jo strengt tatt si ”takk, det samme”. Hvem skulle trodd...? Her står jeg på marmorfliser og skal intervjue hun som visst nok har sugd Paul Anka hver eneste dag.
Hun er overraskende lav, fryktelig tynn og har jammen meg på seg joggebukse.

- Jag kommer rett frå trening, forklarer hun, og gir beskjed om at hun trenger litt tid på freshe seg opp.

Deretter forsvinner assistenter, stylist og Anna avgårde til spaet. Mens Tone og jeg tusler ned i underetasjen hvor vi har fått hele den overdådige restauranten til disposisjon. Av hotelldirektøren. Ron, heter han.

- Så du hvor lav hun var? Jeg trodde hun var mye høyere, hvisker Tone.

- Men hvor lav er egentlig Paul Anka, da? lurer jeg på.

Jeg kan avsløre for dere med én gang at han er 1.61. Men personlig jeg har vanskelig for å tro at han rekker opp på 1.60 merket på målestokken...

Det tar nesten én time før Anna er klar. Og både jeg og Tone blir helt målløse over hvor glamorøs hun er der hun skrider inn i restauranten. De blå øynene glitrer, håret er mykt og bølgete og måten hun bærer veska på... I could never do that. Må man ha spesielle gener for å få et slikt glamorøst kroppsspråk? For det regelrett oser glitter og eksklusivitet av hele dama.

Jeg derimot har bad hairday, er trøtt i trynet og har tjukke fingre. Og ingen diamantring. Det er forskjell på folk, ja.

- Erik? Kan du skaffe lite vatten, spør Anna.

Assistent Erik – som ja, er svensk, og som ja, har like mye foundation på som Anna Anka – hopper ut av stolen, og blir stående i givakt foran henne.

- Ja, Mrs. Anka, det skal jeg sørge for at du får med én eneste gang.

Hjelpe meg! Er det sant? Skjer slike ting i virkeligheten? Ser jeg riktig? Hører jeg riktig? Er jeg her?

Men tross assistenter, dimantringer og en usedvanlig hvit tanngard er Anna Anka utrolig hyggelig. Og - jeg trodde aldri jeg skulle si dette - til en viss grad både reflektert og jordnær.

Fordommene til Tone og meg (og sikker en stor del av befolkningen i Skandinavia) om at det kom til å tyte ut med latterlige utsagn og at hun egentlig ser ut som en hest slo fullstendig feil. Gitt!



Vi snakker om hennes nye TV-show, alle planene hun har for fremtiden, om Paul (selvfølgelig), om Skavland (selvfølgelig), om jordbærplukking, om den tøffe oppveksten i Sverige og glamtilværelsen i LA.

Hun fniser og koser seg, poserer villig på bildene. Og Tone fryder seg over perfekt lysforhold og en modell som virkelig kan sakene sine.



Deretter er det tid for lunsj, og tilbake i Dagligstuen hvor Tone og jeg følte oss ytterst uglesett for bare kort tid siden, blir vi nå ærbødig fulgt bort til ett av mahognibordene.

- How was your water, Mrs Anka? Did you prefere Pellegrino? Or was the Evian-water ok? Spør vertinne-damen.

Oh. My. God. Det er jo bare vann, for guds skyld.

Men ok. Der sitter vi da; Tone, meg og Anna Anka. Assistentene har eget bord, men får visst ikke bestille lunsj. Kanskje hun ikke har råd til åfore dem?

Vi begynner å bli godt kjent nå. Så jeg føler det er på tide:

- Men Anna, sugde du faktisk Paul hver eneste dag?

Hun ler med mat i munnen, og blir overhodet ikke satt ut av spørsmålet.

Nå lurer du kanskje på hva hun svarte? Men det må du eventuelt lese om i Kamille ;-)


Assistentene er sultne, barna skal hentes på skolen og Anna må visst overføre noen penger... Det er på tide å avslutte intervjuet. Vi følger henne til bilen – som venter på henne utenfor de enorme glassdørene.

- Tusen takk for i dag, stråler hun.
- Kjempekoselig å treffe deg, samstemmer Tone og jeg.
- Når jeg kommer til Oslo må vi drikke litt vin, smiler Anna Anka før hun setter seg inn på det lysebrune skinninteriøret i Mercedesen, og spinner ut fra gårdsplassen.

Tone og jeg blir stående uten å si noe, og bare se etter bilen der den forsvinner rundt svingen.

Når Mrs. Anka er ute av syne, begynner vi å le; av at vi er her, av at Anna Anka både var pen og hyggelig, og av lettelse for at det hele er over.

Det tar ikke lang til før Ivan og den lille, grønne taxien hans svinger inn foran inngangspartiet. Litt mindre glamor over transporten til journalist-jentene. Men Picoloen åpner høflig bildøren for oss, og påpeker at han syns det er bra vi kjører miljøvennlig...

Jeg vet ikke hva Anna Anka gjorde etter intervjuet... kanskje hun spiste litt brusk eller satte parfymene sine i system? Tone og jeg drakk i hvert fall billig champagne ved bassengkanten til solen gikk ned. De-glamorize, liksom.

Og var vel stort sett enige om at – jo, det hadde vært nok en fin dag på jobben.

LA. LA. L-LA. LA.

Ja, da har jeg pakket sekken igjen, og er klar for et skikkelig hotellopphold. Om noen timer kommer min kjære fotografkollega, Tone – og gjett hvem som kommer til å vente på henne med en iskald øl i baren. Meg.

Sett bort fra ett par dager med feber og elveblest, har jeg hatt noen flotte dager i Santa Monica. Været har vært litt som våren i Norge, varmt når sola er fremme, men ganske kjørlig når den forsvinner. Jeg tror faktisk det kom frostrøyk fra munnen min en kveld...
Og nei, det var ikke vanlig røyk. For her er det faen mæ ikke lov til å røyke noen steder; ikke på stranda, ikke i handlegatene, ikke på busstopp, ikke på puber. Det er 100 USD i bot hvis du blir tatt! Så jeg har flittig brukt de gamle triksene jeg lærte meg om smugrøyking. I begynnelsen var jeg nærmest besatt av å finne steder jeg kunne røyke, men etter en liten uke her i Santa Monica har jeg blitt mer avslappet - til det også.

Folk er så fryktelig sunne her. Annet hvert menneske går med yogamatter under armen, de jogger mens de snakker i mobiltelefonen, går på rollerblades med handleposer og sykler med vekter (for å motstand, vil jeg anta - det jo helt flatt her).
Så jeg tok meg en sykkeltur langs stranden selv her om dagen. Dere har jo sikkert sett det på film: sementgatene langs stranden. Og der syklet jeg, med en rosa sykkel og vind i håret (og uten solkrem...).
Jeg fikk det for meg og sykle til Malibu, kunne umulig være så langt unna? 20 minutter med bil, kanskje toppen ett par timer på sykkelsetet. Men jeg ville forhøre meg med fastboende før jeg la ut på tur. Dette er svarene jeg fikk:

Resepsjonisten på hostellet: 1 time og 45 minutter
Sykkelutleier 1: 5 – 6 timer (”it’s faaaar away!”)
Sykkelutleier 2: Ikke mer enn 1 time.




Hm. Veldig sprikende svar, altså. Men jeg kjøpte med vann og fruktsalat og syklet i vei. Flatt og finte. Strand, sand og vann. Sol og vind. Musikk i øret, og smugrøyking på høyt nivå.
”Nei da, sååå. Her sykler jeg. Langs Santa Monica Beach”
Men så plutselig, vettu, så stoppa sykkelstien. Jeg kunne skimte Malibu rett der borte. Noen hadde kanskje nevnt noe om at den ikke gikk helt bort, og at jeg måtte sykle på highwayen det siste stykket.
Ok, kan vel ikke være så ille?
Skal vi seee... Bare jeg kommer ut på veien? Og over i riktig kjøreretning... Ingen lyskryss, ingen som vil slippe meg over. Kjører fort gjør’em også. Jeg vil heller leve enn å dø for å skulle sykle til Malibu, når det strengt tatt går buss...

Sykkeltur til Malibu: FAIL

Det var masse annet fint å se på veien:








Så da var det bare å vende snuta hjem igjen. Så hvorfor ikke utforske Venice Beach, nabostranda til Santa Monica?
Og det får’n si! Der var det andre tilstander som hersket. På en eller annen mystifistisk måte forsvinner alle de ivrige mosjonistene på den 7 minutter korte sykkelturen fra Santa Monica til Venice. Og på en enda mer mystifistisk måte blir de byttet ut med hippier, skatere, surfere og uteliggere. Gatebildet preges av boder hvor det selges alt fra Peace-plakater til hjemmestrikka luer, og spåkoner og backpackere som har røyka seg så bort at de nå sitter på gata og tigger etter penger til mat. Her er det freakshows (ja, sånne med dverger og puppedamer) og kunstutstillinger. Og det beste av alt: ingen bøter hvis du røyker.
Og alt dette bare et steinkast unna den fasjonable handlegaten i Santa Monica ”3rd Street Promenade”.

Men jeg må si jeg er relativ overrasket over mengden av hjemløse her. De er overalt. Ligger på benker, på trapper, på stranden... Uansett hvor du snur deg er det en som enten tigger etter mat og penger, eller en som bare har gitt opp, og sitter der apatisk. Det er ikke et hyggelig syn. I New York så jeg én.

Det som imidlertid var et hyggelig syn var Getty Center! Vi var en liten gjeng fra hostellet som dro dit sist torsdag. Getty Center ligger i Brentwood med utsikt over hele LA, og er like kjent for Paul Gettys enorme kunstsamling som selve arkitekturen.
Mannen bak dette enorme byggverket er Richard Meier, og han har designet museumet etter en struktur på 30*30 inch kvadratmeter (7.6 cm). Utrolig interessant å få en omvisning, og bli fortalt alle de finurlige tingene arkitekten har tenkt på; blant annet at alle trær står på rett linje etter hverandre, og de igjen følger linjene på steinene...
Vi tilbrakte hele dagen der opp, gikk på fotoutstilling, spiste lunsj, og tilbake i Santa Monica avsluttet vi kvelden med sushi. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag... :-)



Steinene er hentet fra en innsjø, derfor kan man se bladfossiler på byggningen:






Fredagen våknet jeg med et lite snev av feber, men det passet usedvanlig dårlig siden jeg hadde deadline på Sex og singelliv-saken til Kamille, og skulle på pub-crawl med hostellet. Jeg gikk derfor til innkjøpt av ”5 hour energy-drink” som jeg hadde sett reklame for på TV. Dette resulterte i et koffeinsjokk og kaldsvetting (pluss feber).
Men ser det som at det stopper denne jenta? Å nei da. Med ett par lokale ”utelivsguider” som jobber frivillig for hostellet dro vi først på comedy clubb (som ikke var så morsom, men hadde gratis vin), deretter på en Magic Bar, hvor bartenderen var tryllekunster (det var morsomt!), så avsluttet vi kvelden på jazzclubb – hvor jeg fikk vist mine swing-kunnskaper til fulle. Jeg danset og danset og danset. Med Scott fra Canada, som var overlykkelig over at noen kunne danse swing. På vei hjem bar jeg kompisen hans, Andrew, på ryggen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Lørdagen våknet jeg med vabler over hele kroppen. Og jeg var ikke i tvil ett sekund: ELVEBLEST! Svartesatan! Jeg husket tilbake med gru på sommeren for 1,5 år siden da hodebunnen var full store klumper som klødde. Så dette måtte stoppes, NÅ! Jeg raser avgårde til apoteket for å kjøpe zytec. På min vei møter jeg Don Johnson, men jeg er så fokusert på elveblest og feber at jeg driter i hele mannen. Haha!
Etter å ha tilbrakt store deler av døgnet under dyna med selvmedisinering, friskmeldte jeg meg selv på søndag.

Da bar turen til Hollywood Blvd og Melrose. Oi, oi, oi for et salig kaos som hersker i Hollywood Blvd! Det eneste jeg tenkte på da jeg gikk der blant gærne turister, star-maps og voksfigurer var ”stakkars, stakkars disse kjendisene! Jeg kan ikke skjønne at folk vil seg selv så vondt”. Men det var utrolig morsomt å ha vært der. Og gå på The Walk of Fame, som jeg også bare har sett på TV.









Og selvfølgelig:



Blant annet har vi en japansk dame på hostellet her som er så fryktelig forelska i Johnny Depp. Jeg mener: dødsforelska. Han hadde vært på en eller annen premiere i Japan. Og gjett hvem som satt på andre rad; hun. Med seg har hun alltid Johnny Depps favoritt-butikker, hvor han spiser, hvor han kommer til og være når (frankrike, USA, etc), og selvfølgelig: bilder av han fra Japan.
Ja, mannen er kjekk – men det finnes da grenser.



Det er som jeg har nevnt tidligere fryktelig mange japanere på hostellet. De er veldig søte og gjestfrie – jeg kan bo hos dem alle når jeg kommer til Japan. Takk for det. Det eneste som er litt slitsomt er at vi blir avbildet hele tiden... Alle må samles for fellesbilder i tide og utide. Knips, knips, knips.

På mandag tror jeg jammen meg at jeg var på date. Med Steven. Han var en av de lokale som var med på den nevnte pub crawlen. Og holdt på å gå ut av sitt gode skinn da jeg sa jeg var fra Norge. ”Jai snakke litt norsk”. Hæ? Haha. Han hadde visst vært på utveksling til Molde i 1991, og kom med flere ord og uttrykk som ”uff da” og ”ja, ikke sant?”. Må ha gjort inntrykk siden han 19 år senere husker dette.
Jeg vet ikke hva som var morsomst; at han kunne Bjelleklang-sangen ”Dro på hyttetur med kanarifugl i bur” eller at han spurte om jeg drakk Vargtass.
Så da dumpa det inn en mail om jeg ville være med salsakurs Ja, takk! Salsa LA-style! Jeg trodde han liksom kunne det, men det gjorde han ikke. I det hele tatt. Haha. Men det var veldig gøy å være på salsaklubb! Etterpå tok vi noen øl, før han fulgte meg hjem til hostellet igjen. Akkurat som på film, liksom.

Så dere har dere uka mi – i noen jeg trodde skulle bli i korte trekk. FAIL. Har fortsatt ett par ting til i notatblokken jeg skulle fått med, men det får da være grenser. Dere har vel andre ting å gjøre?

Da får jeg legge ned laptopen, bestille taxi og innlosjere meg på Hacienda Hotel. Lurer på om de har svømmebasseng...?


- Marianne :-)


Bildearkiv:
Evig strand på Santa Monica


På vei hjem fra stranden...


Akkurat som på film, sa jeg


Jeg vil pusse opp huset i midten. Tenk så fint jeg hadde fått det der!


Freakshow i Venice


Mens i Santa Monica driver de mer med trapezeshow


Solnedgang. Vakkert.


Hollywood Blvd.


Hollywood Blvd. Paljettdamen – ”Jeg skal bareeee sy på noen paljetter... her!”



Bare så du vet det... (Melrose Avenue)



Frisørsalong på Melrose Avenue



For de litt spesielt interesserte (Melrose Avenue)


Her snakker vi enrom markedsføring (Sunset Strip)



Restaurant (Sunset Strip)