Studenttilværelsen

Som vi alle vet kan studenttilværelsen være tøff; lange dager på skolebenken, kjedelige lærere, dårlig råd... Men ikke på EF i Costa Rica! Her koser vi oss nesten i hjel. Etter den private salsaundervisningen i stad satt Mette (min medsammensvorne her på EF som er over 30) og jeg oss ned ved leiligheten og tok en røyk, og kikket på den lille humming birden som fløy rundt.

- Vi skulle hatt det sånn for alltid, sa Mette.

Jeg kunne ikke vært mer enig.
Mette bor egentlig oppe på skoleområdet, men har så og si flyttet inn til meg. Da har vi nabogutta i umiddelbar nærhet, kan danse salsa ved bassenget og nerde med PCene våre på de varme teracottaflisene. Vi har blitt som et lite Melrose Place. Veldig koselig. Her har dere noen bilder av leiligheten:

Melrose Place:


Leiligheten:





Kveldskos (Thierry og Gilles)


Men dessverre må idyllen ta slutt snart. På søndag reiser Thierry hjem til Sveits, leiligheten min er leid ut til andre, og jeg må flytte opp til skolen. Men der er jo Mette – så det går helt sikkert veldig greit. Men vi må forlate Gilles her nede i vårt lille Melrose Place. Snufs. Nuvel, sånn er livet. Vi får heller tenke tilbake på alt det morsomme vi har gjort. Her har dere et lite resymé:

Roadtrip til Monteverde
Takket være Thierry sitt energinivå (som grenser til ADHD, noe han selv benekter) og organisatoriske evner fungerer han som gruppens private turistoperetør. Sist helg leide han en firehjulstrekker, og ga beskjed om at vi hadde å innfinne oss i nevnte bil klokken 08.00 lørdagsmorgen.
Etter fire (muligens også fem? Jeg blacka ut på et tidspunkt der) på usedvanlig grusete og humpete veier kom vi frem til Monteverde. Et regnskogsområdet nord for Tamarindo. Nå skal det sies at undertegnede hadde tatt ett par fredags cervezaer dagen før, så jeg var noe usikker på om hodet mitt hadde falt av på turen opp. Jeg hadde overhodet ikke oversikt over hva jeg hadde pakket med til denne helgeturen.
Da vekkerklokka ringte 07.40 var det bare å røske med seg det som lå øverst i kleshaugen, ta på solbrillene og legge i vei. Men det viste seg at jeg hadde fått med det viktigste; tannbørste, rent undertøy og lommelykt.
Med Thierrys nevnte energinivå var det ikke måte på hva vi skulle utrette da vi kom frem: night wach, kabelløype over regnskogen (sånne vaiere man henger i), tree top walk, morgning walk... Men (heldigvis) ankom vi såpass sent at det eneste som var åpent var tree top walk. Og det er ikke bare, bare med min høydeskrekk, og iboende sikkerhet om at alt som kan falle fra hverandre vil gjøre det når jeg går på det.
Så mens de andre gikk rolig, og beundret den frodige, grønne regnskogen på hengebroer flere titallsmeter over bakken, løp jeg med korte skritt og skrek av full hals. Det er med tungt hjertet jeg herved erkjenner at jeg er en pingle.

Natten ble tilbrakt på en hytte inni skogen, med alle sengene samlet i ett rom. One big happy family. Vi prompet og rapet og smattet og tisset som om det skulle være den meste naturlige ting i hele verden.
Etter en deilig egg & bacon-frokost, smoothie ala Thierry og en fantastisk regnbue pakket vi bilen og la i vei til neste destinasjon.

Privat turistoperatør:



Pilota:


Homokasting:


Mette:



Hindring i veibanen:


Høyt oppe i skyene:



Mette er veldig happy:


Skeptisk...




Kveldens overnatting


Hyttekos


Morgenstund...



Rio Celeste
Med Mette som fast kartleser i passasjersetet, og Thierry som pilot (naturlig nok), trøkket jeg, Gilles og Iris (en jente fra klassen) oss sammen i baksetet, og stålsatte oss på nye timer på humpete veier. Men det ville være verdt det; knallblått vann, brusende fossefall og deilige varme kilder skulle visst åpenbare seg for oss dypt inni regnskogen.
Og apropos regnskog. Det regnet. Mye. Så da vi satte havanas-sandalene ned på den gjørmete bakken kjente jeg en snikende motvilje bre seg rundt i kroppen. Og den ble bare ytterligere forsterket med Thierrys boblende engasjement. Gilles hadde sin vanlige ”ser det ut som jeg bryr meg”-holdning, og danset rundt i selvlysende rosa badeshorts, og regnjakke. Heldigvis så jeg i sidesynet at Mette bannet litt for seg selv hun også, så da var vi i hvert fall to om det.
Og det ble en våt fornøyelse, for å si det slik. På begynnelsen hoppet vi lett over de våte dammene og styrte unna det meste av søla. Men til slutt – når det hadde regnet i tre timer og det knapt var en tørr flekk igjen i hele Costa Rica – bare drampa vi likegyldig i vei, sklei rundt på sandalene og hadde store deler av kroppen dekket av gjørme. Personlig var jeg på nippet til å snu flere ganger, men for ikke å svikte gruppen bet jeg tennene sammen, og tok en sjefsavgjørelse på å le i stedet for å gråte.
For jeg måtte nesten bare le da vi eeeendelig fant disse varmekildene Thierry hadde lokket med. Som hadde vært gulroten vår hele veien gjennom Amazonas, som sammen Oro-kjeks hadde holdt motivasjonen oppe. Det var nemlig bare noen små stakkars bobler – som riktig nok inneholdt fryktelig varmt vann, men relativt gjørmete også. Men gutta var fra seg av lykke, og satte sporenstreks i gang med å bygge demninger. Vi jentene satt med regnponchoene våre på glatte steiner, og så på at de løp fra det kalde til det varme vannet opptil flere ganger.
Selv om vi alle var enige om at det hadde vært en fin tur, var samtlige ganske salige da vi kunne sprette en øl, og vrenge av oss det våte tøyet tilbake i bilen.



"det blir moro dette"


Matcher så fint, atte.


Da var det bare å skli i vei.


Thierry er fryktelig fornøyd...



Gilles mistet den ene sandalen i gjørma, men fikk fisket den opp igjen.












Gutta jobber hardt med demningsbygging...


Koser seg


Puh, endelig tilbake





Filmkveld
Når vi ikke er på oppdagelsesferder rundt om i distriktet holder vi oss hjemme ved bassenget. Og for ett par dager siden ville gutta lage middag til Mette og meg. De disket opp med hjemmelaget guacomole, nachos og kokosdrinker, mens vi jentene satt ved bassengkanten og drakk øl. Deretter danderte vi solstolene med puter og saronger, og så ”Hangover” ute på terassen. Kvelden ble avsluttet med først ett nattbad, så ett nytt ufrivillig ett m/kjole - etter jeg ble kastet utti etter påkledning. Ikke at det stoppet meg – jeg stod på hendene, tok saltoer og svømte som en delfin...

Vi venter i spenning...


Mens gutta kokkelerer på kjøkkenet


Mmm, var veldig godt!



Kino!


Fornøyd Stene etter bading, og med kjole nummer to.


Surfing Tamarindo
Så var tiden inne. Tid for surfing. Hvor vanskelig kan det være, liksom? Vanskelig.
Nuvel, jeg la eplekjekt i vei med Thierry og Gilles en tidlig morgen, før skoleklokken klang.
Selvfølgelig var surfeinstruktøren superkjekk. Og mitt forsøk på imponere han ved å bære mitt eget surfebrett falt i fisk da jeg knapt klarte å løfte det. Men macho som han var bar han det lekende lett for meg ned til stranda. Så der trippet jeg, da, med surfe t-skjorte og bikinitruse - mellom tre kjekke menn med surfebrett under armen.
Igjen hadde jeg i forkant klart å hause opp mine egne ferdigheter: ”I snowboard in Norway, so I don’t think this is gonna be too hard for me”. Herrejesus, når skal jeg lære meg å holde kjeft?!
For det begynte å gå galt allerede før vi i det hele tatt hadde blitt våte på føttene; da instruktøren skulle lære oss teknikken på hvordan vi på brøkdelen av ett sekund skulle hoppe opp fra liggende stilling på brettet til å stå i den velkjente surfestillingen, velta jeg rundt som en stranda hval, og angra på at jeg ikke trent ”Puls m/hopp” på SATS før jeg dro...
Gilles overrasket stort, og så ut som en ekte surferboy. Men så viste det seg i etterkant at han hadde prøvde det en gang tidligere. Thierry gjorde også god figur i bølgene. Mens jeg – jeg plasket rundt som forvirret sel med bikinitrusa opp i rumpa, og håret til alle kanter. Fortsatt bestemt på å imponere den kjekke instruktøren. Og jeg lyktes til en viss grad; han så på meg som sitt lille prosjekt, noe oppgitt over at jeg endte i alle mulig stillinger på brettet enn stående.
Og så, dere! Og så! Så klarte jeg det! Jeg kom meg opp, og seilte som en gud innover mot stranden. Og langt der ute i bølgene så jeg instruktøren veive med armene, og juble av glede. ”I knew you could do it, Marianne! I knew it!” strålte han. Jeg hadde mest lyst til å svare ”I love you”, men jeg tok meg i det...



Surfer-Thierry

Surfer-Marianne



Rum(pe)-incident
Så – for å avsluttet dette blogginnlegget på en snedig måte vil jeg gjerne fortelle om mitt lille rum(pe)-incident. For etter noe som lignet en helt vanlig middag, en helt vanlig onsdag, på den vanlige middagsbenken - ble to øl, plutselig til mange flere. Og flere øl ble plutselig til to flasker rum. Og før jeg visste ordet av det danset jeg (igjen) til Michael Jackson, og diskuterte både kvinnelige skihopping og fredsprisutdeling.
Da jeg våknet noe omtåket dagen etter hadde jeg vage minner fra benken, og buskene bak. For da jeg snudde meg over på ryggen var det akkurat som jeg lå å ruget på en stor kul på rumpa. Og det gjorde vondt også.
Og da husket jeg det – at jeg på ett eller annet tidspunkt hadde bommet dramatisk på benken, og endt i blomsterbedet nedenfor. Og i følge sikre kilder hadde dette gjentatt seg hele tre ganger. Så nå har jeg et blåmerke på størrelse med Brasil på rumpa, og noen ymse her og der – på armene, på lårene... Ganske sexy, om jeg så må si det selv.


Benken:


Blåmerket:



Studenttilværelsen kan være hard, skal jeg si deg. Men så lenge den innebærer rum og surfing skal jeg overhodet ikke klage!

Pura vida, folkens :-)