Jeg var rett og slett utsultet etter en helvetes biltur fra Granada til Managua (hovedstaden i Nicaragua) som startet 03.30 i natt.
Jeg trodde jeg hadde bestilt en taxi, men det var det IKKE. Hyggelig fyr, det er ikke det. Men bilen hang jo nesten ikke sammen. Til og med speedometeret var gåent. Men hva ska’ en gjørra, liksom? Kan jo ikke akkurat be om å bli sluppet av midt på motorveien heller. Sangsyneligheten for eventuelle drap, overfall og voldtekter er strengt tatt større på en øde landevei klokken 04 på natta, enn i en noe sleten bil. Så jeg bød heller på tørre kjeks, og håpte at kanskje han ville senke prisen noe – siden jeg er så snill. Men det gjorde han ikke. Greeeeit, bare vær sånn, du! Så skal du se hvor mange venner du får. Og den kjekspakka! Den kan du bare beholde.
Hvis du syns du merker en litt amper stemning fra Frk. Stene så er det helt riktig. Jeg vet ikke om det skyldes at reisen nærmer seg slutten, eller det faktum at jeg har vært så varm og svett i bytilværelser de siste ukene at det nesten har tørna for meg.
Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg gjerne tatt tilbake det jeg sa da jeg forlot Utila: ”Nei, nå orker jeg ikke flere karibiske øyer, ASSÅ!”. Men akkurat der og da følte jeg et stort behov for å komme meg bort fra en grusomt lat tilværelse, jeg lengtet etter en eller annen form for kulturliv. Jeg har aldri kjent det før, og det er mulig det skyldes alderen, men jeg hadde et sterkt behov for arkitektur, historikk, lære noe, se nye ting. Så da jeg våknet opp nok en fyllesyk torsdag fikk jeg det for meg; jeg pakket sekken på ti minutter, kastet meg på ferja og satte kursen mot Nicaragua. Alle jeg hadde blitt kjent på Utila bare sto å måpte. Jeg tror ingen hadde trodd at jeg noengang kom til å dra. Men tiden var rett og slett inne. Et fantastisk sted, jeg kommer gjerne tilbake, men som sagt jeg hadde behov for en litt mer beriket tilværelse enn kun dykking og fyll (med tilhørende intriger).
Så derfor sa jeg eplekjekt på båten over til fastlandet ”ingen flere karibiske øyer på meg på en stund!”. Planen var jo egentlig å komme meg til Corn Island, men ettersom flere av Utila-menneskene også skulle dit, orket jeg rett og slett ikke. Så uten å vite kronekurs eller hvor jeg skulle, hoppa jeg på en buss som visst nok skulle til Nicaragua. Og like impulsivt hoppa jeg av i León.
Fryktelig, fryktelig kaldt på air con-bussene:
Plutselig fremme; Hovedkatedralen i León:
Flott by! Storslåtte katedraler, og enda større vulkaner (som jo er veldig in i disse dager). Jeg fant igjen min gode, skotske venn Allan der. Som så brått dro fra Utila (litt av samme årsaker som meg, men han hadde vært der 3 mnd!). I mellomtiden hadde han vært i El Salvador, og skulle tilbringe den siste uken i León før han dro hjem etter gud vet hvor lenge på reisefot. Min opprinnelig plan (i den grad det går an å planlegge) var å være der i ett par dager, for så å dra sørover. Men det ble til at jeg sammen med Allan den siste uken.
Endelig litt kulturliv. Allan og meg på Museum of revolution:
Det var koselig. Bortsett fra at han var sånn som jeg er nå – litt amper, med blanda følelser det er vanskelig å sortere; på én måte er det deilig å skulle dra hjem, men på den andre siden er det trist at det er slutt på reisen. Litt vemodig, liksom.
Vi hadde endel planer, blant annet en ”full moon walk” til en av vulkanene. Men så plutselig begynte det å bøtte ned. 24 t i døgnet. Vi rakk akkurat regntiden. Jeeei!
Alle turer ble avlyste, og Allan ble enda mer sutrete. Og jeg hadde mest lyst til å kjøpe smågodt og leie film på video’n i Tvedestrand, og bare bli inne.
Så vi gjorde nesten det; siden jeg som kjent er en flashbacker hadde jeg et fint hotellrom med kabel-TV og masse filmkanaler. Så vi lå mye i senga og så på TV. Men det må da være lov av og til??
Det er flashbacker'n sin det:
The rainy face:
The smiley face:
Etter Allan dro, dro jeg videre til Granada – nok en by, med nye parker, katedraler og vulkaner.
Flott katedral i Granada:
Jeg skulle møte en venninne her, men hun hadde allerede reist da jeg kom. Igjen: lenge leve planlegging. Jeg angret på at jeg ikke hadde dratt til øya Ometepe i Nicaragua-innsjøen i stedet for, men det var for sent å gjøre om; jeg MÅTTE skrive ferdig en reportasje til Kamille, og flyet fra Managua til Lima var allerede booket.
Det var rundt disse tider at irritasjonsomfaktoren stadig ble større. Jeg tror følgende elementer spiller inn:
1) Turen nærmer seg slutten
2) Jeg bodde på et møkkete hostell med rom som stinka mugg, uten varmt vann, og illeluktende sengetøy.
3) Jeg var konstant svett. Og da mener jeg så voldsomt svett også. Så svett som jeg ALDRI før har vært. Og uten mulighet til å bade.
(”Ingen flere karibiske øyer på meg!” uuuuuh! Så tøff jeg er! Svarte s*t*n!)
Dette resulterer altså i en holdning hos meg som kan minne om kronisk PMS; jeg kommenterte stadig ting inni meg på sarkastisk og spydig måte. Som for eksempel:
Da jeg først kom de latin-amerikanske landene syns jeg det var både litt sjarmerende og morsomt da gutta og mennene plystrert etter meg. Men nå var jeg bare lei. Jeg gadd ikke sminke meg, hadde fett år og gikk med regnponcho – LIKEVEL ”psst. Pssst. Mi amor! Rica mami!”
”HVA SA DU? Skal du ha bank?? Det er mørkt, jeg ser ut som en drukna katt og DU ER 75! Kom igjen, fåkk meg opp!!”
Eller da guttene på hostellet nekter å bruke sitt eget pissoar, men spyler ned hele toalettskåla på jentedoen med urin:
”Heeelveeede! Hvor vanskelig er det egentlig å TISSE?? Etter godt og vel 20 års trening?? GUTTER ASSÅÅÅÅ. Skulle nesten tro de var tilbakestående av og til”
Eller da jeg skulle levere klærne mine til vask, og vaskeriet var drevet av tre Nicaguranske gutter, som alle blunket til meg og snakket md hes ”sexy” stemme, da de skjønte at jeg ikke kunne så mye spansk. Jeg bare kikka dumt på dem, himlet med øynene og snudde på hælen. ”Drittunger!”.
Eller da jeg skulle sende en haug med klær og gaver hjem fra postkontoret som jeg TRODDE visste hvor var.
(Hvorfor har de ikke det røde posthornet??)
Det ente med at jeg trasket meg lengre og lengre inn i noe som liknet et heller dårlig området av byen. Og der gikk jeg med macen på ryggen og armene fulle poser med diverse ting – som helt sikkert kunne vært av interesse for beboerne.
Men dessverre har jeg lei tendens til å late som at jeg vet hva jeg gjør ”Ja, selvfølgelig går jeg her, blant blikktak og løsbikkjer i en knæsjoransje shorts-dress. Kan ikke jeg også være her selv om jeg er Norsk, liksom?” Lenge leve stoltheten.
Uansett, da jeg ENDELIG finner postkontoret har de ikke teip!! Så JEG må løpe rundt Granada på jakt etter teip – sånn bred én. ”Svarte s@*a*! Går jeg ett skritt til nå så dør jeg av heteslag, eventuelt dehydrering. Men teip skal det faen mæ bli!”. Og det ble det. Så nå er den helvetes pakka sendt til Norge. Og postmesteren ble glad for en rull med teip.
Etter dette gikk jeg hjem å la meg.
Så var det da vi skulle kjøre til flyplassen i dag tidlig, altså 03.30. Morgengretten også, vettu. Sjåføren glemte hele tiden å slå av fjernlysene ved møtende trafikk. Dette irriterte meg selvfølgelig grenseløst.
Men det som irriterte meg enda mer var (jeg vet det høres rart ut, og jeg syns det er litt flaut å skrive det) at folk ikke bruker refleks! Og det er ikke første gang jeg har tenkt på det gjennom min ferd i central amerika – for når det blir mørkt, blir det bekmørkt. Og folk har en lei tendens til vandre langs høyt trafikkerte veier.
Vi holdt nesten på kjøre på en i stad, og i stedet for å lure på hvordan det gikk med han hadde jeg plutselig adoptert tankegangen min bestevenninne, Elisabeth, hadde da jeg hadde drukket meg alt for full på absint på en skoletur til Tsjekkia på videregående. Det var ingen medlidenhet å få der jeg hang over doskåla ”ja, når du er så dum og drikker så mye, så kan du bare ligge der!”.
Jeg tenkte akkurat det samme da sjåføren brått svingte unna en som gikk midt i veien – uten refleks: ”Ja, når du er så dum og ikke bruker refleks, så kan du bare takke deg selv”. En tankegang blottet for forståelse for at han sikkert knapt har penger til mat, og i hvert fall ikke et fremkomstmiddel. Huff. Tilgi meg for min sneversynhet på morgenkvisten.
Så ja... her sitter jeg da på flyet, høy på Sobril og gleder meg til nytt land med nye muligheter. Jeg føler meg ved bedre mot nå, og er veldig spent på Inca Trailen som starter på søndag. Og bryr meg ikke om den voldsomme turbulensen i det hele tatt.
Skal vi seee... Er det juni allerede? Nei, det nekter jeg å tro. Virkelig.
Bildearkiv
León:
Granada:
