BBQ i casa Mette y Marianne (20 VS 30)

Vertsskapet (30 y 32):


Kokken (22):


Etter to flotte uker i en splitter ny leilighet i Casa Eleri måtte jeg flytte opp på skoleområdet. Det var med litt tungt hjertet jeg pakket sekken, og subbet meg opp grusveien til skolen. Der ble jeg innlosjert i et rom med tre senger, men heldigvis var det ingen studenter som skulle flytte inn sammen med meg med det første. I rommet ved siden av var Mette, og en norsk jente, Hanna. De delte jeg kjøkken og bad med.

Men til både Mettes og min store irritasjon fungerte verken kjøleskapet eller komfyren, så etter å ha klaget flere ganger, og endelig fått til svar at kjøleskapet ikke ville bli reparert før om to uker måtte vi stå på krava. Og siden vi er 30 (og ikke 20), og ganske vanskelige å ha med å gjøre på sånne ting, ble vi flyttet til et lite, hvitt murhus (også på skoleområdet, men ikke et typisk ”dorm”).
Her er det kjøkken (som fungerer!) og bad i første etasje, og soverom med sittegruppe og TV i ande etasje.
Utenfor har vi varme heller, sittegruppe – og en murgrill.

Ny benk, nye muligheter (vi har det koselig, ikke sant?):


Så da Dario, en italiener her på skolen ville diske opp til BBQ, ble det full fest i det lille huset vårt. For at det skulle bli over 30 påmeldte trodde verken han eller vi da ryktet om grillfest begynte å spre seg i skolegården.
Kudos til Dario som dro på butikken og kom tilbake med et titalls kilo hamburgere og pølser, et lite lastebillass med tomater, paprika og potetgull. Og kudos til meg som finhakka så mye hvitløk at jeg fingrene mine har pådratt seg en kronisk hvitløkseim.

Mye mat må til for å mette tretti studenter:



Dario hadde full kontroll over matlagingen der han løp frem og tilbake mellom grillen og kjøkkenet. Men da han begynte å skulle ta bestilling på hva slags hamburgere folk ønsket seg måtte noen ta til fornuften.
Vi danderte kjøkkenbordet vårt som til koldtbord, sånn at alle kunne forsyne seg med hva de ville.

Kokk med assistent


Raissa, assistent nummer to:



Mette og jeg ble litt svette av og ha alle disse menneskene hengende rundt i huset; på kjøkkenet, på terassen, på badet...

- De bruker til og med doen vår, hvisket Mette.

Så da tok vi med oss vodkaen og Red Bullen opp i andre etasje, lukket døra (eller trakk for gardinen, blir det vel egentlig) og lot de spille så høy teknomusikk de bare ville, og snakke om det 20-åringer snakker om. Det var godt med en liten pause.
Men det tok ikke lang tid før vi begynte å savne våre unge venner...

Kvelden ble avsluttet på utstedet Agua, hvor jeg danset meg inn i en ny dag, med nye muligheter.
Dagen etter kunne Mette fortelle om både åpenlyst kokaininntak (ikke av henne altså, men flere av gjestene på nattklubben), og annen pikant informasjon om hva som hadde forgått. Men jeg hadde ikke fått med meg noen ting;

- Det er ikke så rart – du bare danset, du.

Så her er alt ved det samme gamle. Men det er én ting jeg stadig lurer på: når er man for gammel til å leke dancing queen? Jeg lurer nemlig på om jeg aldri kommer til å klare å slutte...



Bildearkiv fra kvelden:

yum! Grilla paprika.



Langbord må dekkes. Gilles hjelper til, men vil helst ikke at det dokumenteres da det s´kan skade hans rykte om å ikke gjøre noe som helst.



De flotte EF-studentene klare for grillings



Hamburger, anyone?



Nam, nam:


Maïte er alltid blid og fornøyd:



Josh (t.v) aka Superman var gjest denne gangen, men han er også veldig flink til å lage mat.


Ny form for benkkos (har ikke detti ned ennå...)


Mmm, her manglet det ikke på noenting!

On the road again... Eller var det off the road?

I motsetning til meg mener Thierry at en dag uten planer, er en dag uten mening. Så i helgen hadde han bestemt at vi skulle utforske de forskjellige strendene i området, i tillegg fikk Mette og jeg skvist inn litt shopping i Santa Cruz (nærmeste by til Tamarindo).
Nok en gang satte piloten seg bak rattet, Mette døste i baksetet, mens jeg overtok rollen som kartleser. Lite visste vi hva dagen ville bringe...


Alltid klar for en ny roadtrip...



Litt shopping før det hele braker løs.
(Litt vanskelig å shoppe når alle klærne er samlet i et enenste stort virrvarr bak låste glassdører... Nuvel)


Det finnes fire forskjellige veier her – som i alle hovedsak går fra asfalterte (minimalt) til FWD-roads (mesteparten). Four Weel Drive-roads er, som navnet innebærer, veier du må ha firehjulstrekker for å kjøre. De er så dårlige at de kan sammenliknes med utregna grusveier hjemme.

Oi, en liten innsjø midt i veibanen her, ja.


Etter å ha vasset over for å sjekke dybden kunne vi gi klarsignal til sjåføren:



Det er altså to steder du trenger firehjulstrekker – på hålka i Norge og på grusveiene i Costa Rica. Make no mistake, som Bush ville sagt.

Så der hompa vi avgårde, fulle av iver etter å se Costa Ricas flotte strender. Men etter å ha kjørt tre timer, vært på shopping i Santa Cruz og sett utallige strender syntes Mette og jeg det var litt unødvendig å stoppe på absolutt alle småstrendene vi kom over. Det var sand og vann, liksom. Check.




Thierry sa seg enig, men jeg kunne se en aldri så liten ticks i ansiktet hans da han motvillig fortsatte på veien, fremfor å stoppe ved første antydning til sand. Han er den ivrige turisten som spretter rundt med fotokameraet, livredd for å glipp av en eneste severdighet.

Så i det han motvillig fortsetter på FWD-veien langs stranda, og Mette og jeg puster lettet ut over å komme oss videre langs strandsonen, kjenner vi at bilen brått drar over til venstre.
Jeg snur meg i ren refleks, og kan skimte et skjevt smil hos Thierry da underlaget går fra hard grus til myk sand.

- Hva er det du driver med?! Spør jeg.

- Vi har ikke firehjulstrekker for ingenting, sier han, og vrenger over mot stranda.

Han har ikke engang fullført setningen før bilen synker stille og nesten umerkelig ned i bakken. Alle hestekreftene til tross – vi står som støpt i den varme sanden. Og jo mer vi desperat prøver å spinne oss ut derfra, jo lenger ned i sanden graver vi oss. Enkel logikk, selvfølgelig – men hjernen arbeider noe saktere under stekende sol.





Thierry, som nå har fryktelig dårlig samvittighet, og to svette jenter med svart blikk på hver side, setter ganske så kjapt i gang med å grave rundt hjulene. Vi prøver å få feste ved hjelp av pinner, mattene inni bilen, og god gammeldags dytting. FAIL.




Neida, sååå... her sitter vi og venter...




Med blødende sår på hånda, sand på knærne og svette som renner fra nesa klarer Thierry til slutt å stoppe en forbipasserende bil. Jeg og Mette har søkt tilflukt fra varmen inni bilen, og observerer hvordan mannen som Thierry stoppet slår seg til pannen, rister på hodet, peker hardt på Thierry og videre på et skilt som står rett ved.

"DRIVING ON THE BEACH PROHIBITED! Turtles nesting."

Et tydeligere bilde av dumme, europeiske turister finnes knapt ikke.

Mette og jeg tar på oss solbrillene, og sklir lengre ned i setene så bare hårtustene synes bak frontruta. Flaut.

Det tar ikke lang tid før ryktet om dumme, fastkjørte turister sprer seg i området. For plutselig ser vi en gjeng smågutter runder svingen. Noen sykler, noen går og noen løper. De kaster fra seg syklene ved veikanten, snakker høyt og alvorlig mellom seg, mens de tar situasjonen i nærmere øyesyn.
Helt klart helgen høydepunkt for dem. Jeg er glad vi kunne være til nytte...

"Hei gutta, sjekk hva som skjer her a'"


"Hm, dette ser ikke bra ut"


I det jeg sakte, men sikkert starter dehydreringsprosessen, og begynner å fantasere om Viking Redningstjenste og Norsk Luftambulanse kommer det tilslutt to menn fra et bilutleie-firma som kan hjelpe oss. Og mens tidevannet blir høyere og høyere bak oss, klarer mennene – etter mange forsøk – å få bilen opp på veien igjen.



Sånn! Da gjør vi ikke det igjen.

Det hersker en aldri så pinlig stillhet i bilen en liten stund, før Thierry tar ordet:

- Unnskyld, jenter. Jeg trodde ikke sanda var så myk...

Vi tilgir han på flekken. Og bryter ut i latter – av lettelse for at det strengt tatt gikk så bra som det gjorde. Hva som ville skjedd dersom tidevannet kom før hjelpen, tør jeg ikke tenke på.

- Men nå tar vi bare én strand til før vi reiser hjem, insiterer Mette og jeg.

- OK, da, svarer Thierry slukøret.
- Men da må vi se solnedgangen derfra.

Det var vi alle enige i.
Og jeg er ganske sikker på at ølen smakte hakket bedre på Playa Junquillal denne lørdagskvelden, enn den vil gjøre under noen annen solnedgang.





..og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur...? Minneverdig, om ikke annet.

Studenttilværelsen

Som vi alle vet kan studenttilværelsen være tøff; lange dager på skolebenken, kjedelige lærere, dårlig råd... Men ikke på EF i Costa Rica! Her koser vi oss nesten i hjel. Etter den private salsaundervisningen i stad satt Mette (min medsammensvorne her på EF som er over 30) og jeg oss ned ved leiligheten og tok en røyk, og kikket på den lille humming birden som fløy rundt.

- Vi skulle hatt det sånn for alltid, sa Mette.

Jeg kunne ikke vært mer enig.
Mette bor egentlig oppe på skoleområdet, men har så og si flyttet inn til meg. Da har vi nabogutta i umiddelbar nærhet, kan danse salsa ved bassenget og nerde med PCene våre på de varme teracottaflisene. Vi har blitt som et lite Melrose Place. Veldig koselig. Her har dere noen bilder av leiligheten:

Melrose Place:


Leiligheten:





Kveldskos (Thierry og Gilles)


Men dessverre må idyllen ta slutt snart. På søndag reiser Thierry hjem til Sveits, leiligheten min er leid ut til andre, og jeg må flytte opp til skolen. Men der er jo Mette – så det går helt sikkert veldig greit. Men vi må forlate Gilles her nede i vårt lille Melrose Place. Snufs. Nuvel, sånn er livet. Vi får heller tenke tilbake på alt det morsomme vi har gjort. Her har dere et lite resymé:

Roadtrip til Monteverde
Takket være Thierry sitt energinivå (som grenser til ADHD, noe han selv benekter) og organisatoriske evner fungerer han som gruppens private turistoperetør. Sist helg leide han en firehjulstrekker, og ga beskjed om at vi hadde å innfinne oss i nevnte bil klokken 08.00 lørdagsmorgen.
Etter fire (muligens også fem? Jeg blacka ut på et tidspunkt der) på usedvanlig grusete og humpete veier kom vi frem til Monteverde. Et regnskogsområdet nord for Tamarindo. Nå skal det sies at undertegnede hadde tatt ett par fredags cervezaer dagen før, så jeg var noe usikker på om hodet mitt hadde falt av på turen opp. Jeg hadde overhodet ikke oversikt over hva jeg hadde pakket med til denne helgeturen.
Da vekkerklokka ringte 07.40 var det bare å røske med seg det som lå øverst i kleshaugen, ta på solbrillene og legge i vei. Men det viste seg at jeg hadde fått med det viktigste; tannbørste, rent undertøy og lommelykt.
Med Thierrys nevnte energinivå var det ikke måte på hva vi skulle utrette da vi kom frem: night wach, kabelløype over regnskogen (sånne vaiere man henger i), tree top walk, morgning walk... Men (heldigvis) ankom vi såpass sent at det eneste som var åpent var tree top walk. Og det er ikke bare, bare med min høydeskrekk, og iboende sikkerhet om at alt som kan falle fra hverandre vil gjøre det når jeg går på det.
Så mens de andre gikk rolig, og beundret den frodige, grønne regnskogen på hengebroer flere titallsmeter over bakken, løp jeg med korte skritt og skrek av full hals. Det er med tungt hjertet jeg herved erkjenner at jeg er en pingle.

Natten ble tilbrakt på en hytte inni skogen, med alle sengene samlet i ett rom. One big happy family. Vi prompet og rapet og smattet og tisset som om det skulle være den meste naturlige ting i hele verden.
Etter en deilig egg & bacon-frokost, smoothie ala Thierry og en fantastisk regnbue pakket vi bilen og la i vei til neste destinasjon.

Privat turistoperatør:



Pilota:


Homokasting:


Mette:



Hindring i veibanen:


Høyt oppe i skyene:



Mette er veldig happy:


Skeptisk...




Kveldens overnatting


Hyttekos


Morgenstund...



Rio Celeste
Med Mette som fast kartleser i passasjersetet, og Thierry som pilot (naturlig nok), trøkket jeg, Gilles og Iris (en jente fra klassen) oss sammen i baksetet, og stålsatte oss på nye timer på humpete veier. Men det ville være verdt det; knallblått vann, brusende fossefall og deilige varme kilder skulle visst åpenbare seg for oss dypt inni regnskogen.
Og apropos regnskog. Det regnet. Mye. Så da vi satte havanas-sandalene ned på den gjørmete bakken kjente jeg en snikende motvilje bre seg rundt i kroppen. Og den ble bare ytterligere forsterket med Thierrys boblende engasjement. Gilles hadde sin vanlige ”ser det ut som jeg bryr meg”-holdning, og danset rundt i selvlysende rosa badeshorts, og regnjakke. Heldigvis så jeg i sidesynet at Mette bannet litt for seg selv hun også, så da var vi i hvert fall to om det.
Og det ble en våt fornøyelse, for å si det slik. På begynnelsen hoppet vi lett over de våte dammene og styrte unna det meste av søla. Men til slutt – når det hadde regnet i tre timer og det knapt var en tørr flekk igjen i hele Costa Rica – bare drampa vi likegyldig i vei, sklei rundt på sandalene og hadde store deler av kroppen dekket av gjørme. Personlig var jeg på nippet til å snu flere ganger, men for ikke å svikte gruppen bet jeg tennene sammen, og tok en sjefsavgjørelse på å le i stedet for å gråte.
For jeg måtte nesten bare le da vi eeeendelig fant disse varmekildene Thierry hadde lokket med. Som hadde vært gulroten vår hele veien gjennom Amazonas, som sammen Oro-kjeks hadde holdt motivasjonen oppe. Det var nemlig bare noen små stakkars bobler – som riktig nok inneholdt fryktelig varmt vann, men relativt gjørmete også. Men gutta var fra seg av lykke, og satte sporenstreks i gang med å bygge demninger. Vi jentene satt med regnponchoene våre på glatte steiner, og så på at de løp fra det kalde til det varme vannet opptil flere ganger.
Selv om vi alle var enige om at det hadde vært en fin tur, var samtlige ganske salige da vi kunne sprette en øl, og vrenge av oss det våte tøyet tilbake i bilen.



"det blir moro dette"


Matcher så fint, atte.


Da var det bare å skli i vei.


Thierry er fryktelig fornøyd...



Gilles mistet den ene sandalen i gjørma, men fikk fisket den opp igjen.












Gutta jobber hardt med demningsbygging...


Koser seg


Puh, endelig tilbake





Filmkveld
Når vi ikke er på oppdagelsesferder rundt om i distriktet holder vi oss hjemme ved bassenget. Og for ett par dager siden ville gutta lage middag til Mette og meg. De disket opp med hjemmelaget guacomole, nachos og kokosdrinker, mens vi jentene satt ved bassengkanten og drakk øl. Deretter danderte vi solstolene med puter og saronger, og så ”Hangover” ute på terassen. Kvelden ble avsluttet med først ett nattbad, så ett nytt ufrivillig ett m/kjole - etter jeg ble kastet utti etter påkledning. Ikke at det stoppet meg – jeg stod på hendene, tok saltoer og svømte som en delfin...

Vi venter i spenning...


Mens gutta kokkelerer på kjøkkenet


Mmm, var veldig godt!



Kino!


Fornøyd Stene etter bading, og med kjole nummer to.


Surfing Tamarindo
Så var tiden inne. Tid for surfing. Hvor vanskelig kan det være, liksom? Vanskelig.
Nuvel, jeg la eplekjekt i vei med Thierry og Gilles en tidlig morgen, før skoleklokken klang.
Selvfølgelig var surfeinstruktøren superkjekk. Og mitt forsøk på imponere han ved å bære mitt eget surfebrett falt i fisk da jeg knapt klarte å løfte det. Men macho som han var bar han det lekende lett for meg ned til stranda. Så der trippet jeg, da, med surfe t-skjorte og bikinitruse - mellom tre kjekke menn med surfebrett under armen.
Igjen hadde jeg i forkant klart å hause opp mine egne ferdigheter: ”I snowboard in Norway, so I don’t think this is gonna be too hard for me”. Herrejesus, når skal jeg lære meg å holde kjeft?!
For det begynte å gå galt allerede før vi i det hele tatt hadde blitt våte på føttene; da instruktøren skulle lære oss teknikken på hvordan vi på brøkdelen av ett sekund skulle hoppe opp fra liggende stilling på brettet til å stå i den velkjente surfestillingen, velta jeg rundt som en stranda hval, og angra på at jeg ikke trent ”Puls m/hopp” på SATS før jeg dro...
Gilles overrasket stort, og så ut som en ekte surferboy. Men så viste det seg i etterkant at han hadde prøvde det en gang tidligere. Thierry gjorde også god figur i bølgene. Mens jeg – jeg plasket rundt som forvirret sel med bikinitrusa opp i rumpa, og håret til alle kanter. Fortsatt bestemt på å imponere den kjekke instruktøren. Og jeg lyktes til en viss grad; han så på meg som sitt lille prosjekt, noe oppgitt over at jeg endte i alle mulig stillinger på brettet enn stående.
Og så, dere! Og så! Så klarte jeg det! Jeg kom meg opp, og seilte som en gud innover mot stranden. Og langt der ute i bølgene så jeg instruktøren veive med armene, og juble av glede. ”I knew you could do it, Marianne! I knew it!” strålte han. Jeg hadde mest lyst til å svare ”I love you”, men jeg tok meg i det...



Surfer-Thierry

Surfer-Marianne



Rum(pe)-incident
Så – for å avsluttet dette blogginnlegget på en snedig måte vil jeg gjerne fortelle om mitt lille rum(pe)-incident. For etter noe som lignet en helt vanlig middag, en helt vanlig onsdag, på den vanlige middagsbenken - ble to øl, plutselig til mange flere. Og flere øl ble plutselig til to flasker rum. Og før jeg visste ordet av det danset jeg (igjen) til Michael Jackson, og diskuterte både kvinnelige skihopping og fredsprisutdeling.
Da jeg våknet noe omtåket dagen etter hadde jeg vage minner fra benken, og buskene bak. For da jeg snudde meg over på ryggen var det akkurat som jeg lå å ruget på en stor kul på rumpa. Og det gjorde vondt også.
Og da husket jeg det – at jeg på ett eller annet tidspunkt hadde bommet dramatisk på benken, og endt i blomsterbedet nedenfor. Og i følge sikre kilder hadde dette gjentatt seg hele tre ganger. Så nå har jeg et blåmerke på størrelse med Brasil på rumpa, og noen ymse her og der – på armene, på lårene... Ganske sexy, om jeg så må si det selv.


Benken:


Blåmerket:



Studenttilværelsen kan være hard, skal jeg si deg. Men så lenge den innebærer rum og surfing skal jeg overhodet ikke klage!

Pura vida, folkens :-)