On the road again... Eller var det off the road?

I motsetning til meg mener Thierry at en dag uten planer, er en dag uten mening. Så i helgen hadde han bestemt at vi skulle utforske de forskjellige strendene i området, i tillegg fikk Mette og jeg skvist inn litt shopping i Santa Cruz (nærmeste by til Tamarindo).
Nok en gang satte piloten seg bak rattet, Mette døste i baksetet, mens jeg overtok rollen som kartleser. Lite visste vi hva dagen ville bringe...


Alltid klar for en ny roadtrip...



Litt shopping før det hele braker løs.
(Litt vanskelig å shoppe når alle klærne er samlet i et enenste stort virrvarr bak låste glassdører... Nuvel)


Det finnes fire forskjellige veier her – som i alle hovedsak går fra asfalterte (minimalt) til FWD-roads (mesteparten). Four Weel Drive-roads er, som navnet innebærer, veier du må ha firehjulstrekker for å kjøre. De er så dårlige at de kan sammenliknes med utregna grusveier hjemme.

Oi, en liten innsjø midt i veibanen her, ja.


Etter å ha vasset over for å sjekke dybden kunne vi gi klarsignal til sjåføren:



Det er altså to steder du trenger firehjulstrekker – på hålka i Norge og på grusveiene i Costa Rica. Make no mistake, som Bush ville sagt.

Så der hompa vi avgårde, fulle av iver etter å se Costa Ricas flotte strender. Men etter å ha kjørt tre timer, vært på shopping i Santa Cruz og sett utallige strender syntes Mette og jeg det var litt unødvendig å stoppe på absolutt alle småstrendene vi kom over. Det var sand og vann, liksom. Check.




Thierry sa seg enig, men jeg kunne se en aldri så liten ticks i ansiktet hans da han motvillig fortsatte på veien, fremfor å stoppe ved første antydning til sand. Han er den ivrige turisten som spretter rundt med fotokameraet, livredd for å glipp av en eneste severdighet.

Så i det han motvillig fortsetter på FWD-veien langs stranda, og Mette og jeg puster lettet ut over å komme oss videre langs strandsonen, kjenner vi at bilen brått drar over til venstre.
Jeg snur meg i ren refleks, og kan skimte et skjevt smil hos Thierry da underlaget går fra hard grus til myk sand.

- Hva er det du driver med?! Spør jeg.

- Vi har ikke firehjulstrekker for ingenting, sier han, og vrenger over mot stranda.

Han har ikke engang fullført setningen før bilen synker stille og nesten umerkelig ned i bakken. Alle hestekreftene til tross – vi står som støpt i den varme sanden. Og jo mer vi desperat prøver å spinne oss ut derfra, jo lenger ned i sanden graver vi oss. Enkel logikk, selvfølgelig – men hjernen arbeider noe saktere under stekende sol.





Thierry, som nå har fryktelig dårlig samvittighet, og to svette jenter med svart blikk på hver side, setter ganske så kjapt i gang med å grave rundt hjulene. Vi prøver å få feste ved hjelp av pinner, mattene inni bilen, og god gammeldags dytting. FAIL.




Neida, sååå... her sitter vi og venter...




Med blødende sår på hånda, sand på knærne og svette som renner fra nesa klarer Thierry til slutt å stoppe en forbipasserende bil. Jeg og Mette har søkt tilflukt fra varmen inni bilen, og observerer hvordan mannen som Thierry stoppet slår seg til pannen, rister på hodet, peker hardt på Thierry og videre på et skilt som står rett ved.

"DRIVING ON THE BEACH PROHIBITED! Turtles nesting."

Et tydeligere bilde av dumme, europeiske turister finnes knapt ikke.

Mette og jeg tar på oss solbrillene, og sklir lengre ned i setene så bare hårtustene synes bak frontruta. Flaut.

Det tar ikke lang tid før ryktet om dumme, fastkjørte turister sprer seg i området. For plutselig ser vi en gjeng smågutter runder svingen. Noen sykler, noen går og noen løper. De kaster fra seg syklene ved veikanten, snakker høyt og alvorlig mellom seg, mens de tar situasjonen i nærmere øyesyn.
Helt klart helgen høydepunkt for dem. Jeg er glad vi kunne være til nytte...

"Hei gutta, sjekk hva som skjer her a'"


"Hm, dette ser ikke bra ut"


I det jeg sakte, men sikkert starter dehydreringsprosessen, og begynner å fantasere om Viking Redningstjenste og Norsk Luftambulanse kommer det tilslutt to menn fra et bilutleie-firma som kan hjelpe oss. Og mens tidevannet blir høyere og høyere bak oss, klarer mennene – etter mange forsøk – å få bilen opp på veien igjen.



Sånn! Da gjør vi ikke det igjen.

Det hersker en aldri så pinlig stillhet i bilen en liten stund, før Thierry tar ordet:

- Unnskyld, jenter. Jeg trodde ikke sanda var så myk...

Vi tilgir han på flekken. Og bryter ut i latter – av lettelse for at det strengt tatt gikk så bra som det gjorde. Hva som ville skjedd dersom tidevannet kom før hjelpen, tør jeg ikke tenke på.

- Men nå tar vi bare én strand til før vi reiser hjem, insiterer Mette og jeg.

- OK, da, svarer Thierry slukøret.
- Men da må vi se solnedgangen derfra.

Det var vi alle enige i.
Og jeg er ganske sikker på at ølen smakte hakket bedre på Playa Junquillal denne lørdagskvelden, enn den vil gjøre under noen annen solnedgang.





..og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur...? Minneverdig, om ikke annet.