Hostelltilværelsen...

Neidaaa, sååå... Jeg vet det jo egentlig veldig godt: Og skulle finne et sted å bo på et sted du aldri har vært er som å spille russisk hostell-rullett.
Av erfaring kan jeg sånn kjapt nevne at jeg trodde jeg hadde gjort ett kupp i Thailand da en mann på busstasjonen tilbød meg en egen bungalow på stranden til 50 kroner. Men da jeg ble fraktet med buss, så bakpå en pick-up, og så i en båt i skumringen begynte jeg å lure på om jeg noen gang kom til å se dagens lys igjen. Joa - det var en egen bungalow. Men med hull i tak og vegger, og kun en møllspist madrass på gulvet. Jeg dro dagen etterpå...

Jeg følte jeg hadde gjort god research på hostellet 15 Rose fra go´stolen på Manhattan. Fint området, god pris og de virket veldig hyggelige de som jobbet der etter en del mailutveksling.

Ser jo unektelig koselig ut:



Jeg var ganske trøtt og sliten da jeg ankom hostellet; flyet var blitt tre timer forsinka, og nok en tidsforskjell gjorde at kroppen egentlig ville sove.

Da taxien stoppa på utsiden, ble jeg litt skuffa - det så ikke ut som på bildet. Den fine lille porten var borte, malingen var flasset og vinduene møkkete. Da jeg skulle gå inn var døra låst, og ingen var å se der inne. "Resepsjonen" var et stort, grått rom med en enslig sofa i hjørnet og en sliten bokhylle.

Plutselig viser det seg en liten rastafarimann innenfor. Han kommer smilende mot meg, og låser opp døra. Av en eller annen grunn blir han veldig glad for å se meg, og enda mer entusiastisk når jeg sier jeg er fra Norge. Da vanker det klemmer og spørsmål om vi kan bli venner på Facebook. Noe med en norsk stand-up komiker han syntes var morsom...?

Han forteller at han bor der fast, mens han dekorerer de forskjellige rommene. Han prøver å ringe både Scott og Eric - de to gutta som driver stedet. Men ingen svarer.

- De kommer sikkert snart, beroliger han, og tilbyr meg og sekken husly på rommet sitt. Som er malt med trær og skogsfeer og murstein i 3D...

- Kompisen min har kjøpt seg massasjestol i dag. Du trenger en massasje nå, nærmest beordrer han, og dytter meg inn på rommet.

Og ganske så riktig - der sitter Sebastian fra Tyskland med den nyinnkjøpte stolen sin.

De er vennlighetene selv, og jeg føler faktisk at jeg fortjener en massasje. Så jeg setter meg ned i stolen.

- Du vet, det er ingen tilfeldighet at Scott og Eric ikke var her når du kom. Dette var meningen. Sånn er livet. Ingen tilfeldigheter, fortsetter rastamannen.

Så detter det inn en annen fyr som også har vært litt for lenge på reisefot, og aller helst skulle tilhørt blomsterbarn-generasjonen. Jointen går på rundgang, og alle er enige om at livet er uendelig vakkert.

Det er da jeg begynner å bli litt svett. Og håper for gudsskyld at Scott eller Eric kommer til å dukke opp i den aller nærmeste fremtid.

- Trenger du hjelp? Skal du bo her? Spør en sløv stemme uti gangen.

- Eh, ja... Jobber du her? spør jeg usikkert.

- Ja, svarer han og går videre.

- Men, men... jeg... vi har maila... Jeg følger etter han.

- Å ja. Da skal du få se på rommene.

Det eneste med eget bad må jeg bare ta. Det begynner å bli sent, og jeg har ikke ork eller lyst til å gå gatelangs i Santa Monica akkurat nå.

- Det var en som sjekket ut i dag, så jeg skal bare legge på nytt sengetøy, sier han. Jeg syns jeg hører et snev av irritasjon i stemmen hans. Kunder er no dritt.

Jeg går litt frem og tilbake i gangen med alle rommene mens jeg venter; én har hund som stinker og bjeffer, en annen har en pappergøye og foran en tredje dør er det fryktelig mye sand... Nysgjerrig som jeg er smugtitter jeg inn der døren er oppe. Det ser ut som at folk bor her - permanent. Med bokhyller fulle av bøker, matvarer, privatbilder innrammet på veggene...
"Det er veldig spesielt", tenker jeg for meg selv.

Tilsutt blir rommet mitt ferdig. Jeg er så sliten at jeg bare sier "takk" og låser meg inn. Seng; mmm. Men etterhvert oppdager jeg det ene etter det andre; gulvet er møkkete - badekaret med et provisorisk dusjforheng likeså, alle overflatene er klissete, det lille kjøeskapet er nedspylt med gammelt, illeluktende øl, ingen lamper fungerer, vinduene kan ikke låses og det er kaldt og klamt innenfor de fire betongveggene. HAT!

"Neida... såååå. Her ligger jeg...!"

Dagen etter raste jeg avgårde til Downtown Santa Monica. Jeg hadde nesten glemt mitt eget dritthostell i kaoset av bussruter, sykkelstier og strand - da jeg plutselig dumpet innom HI hostellet i 3rd street. Det var som å komme til hostell-himmelen; ordna forhold, rene rom, stort kjøkken, TV-stue, aktiviteter, normale folk (dog fryktelige mange asiatere. Som ikke snakker engelsk, og er på spanskkurs).

Jeg booket sporenstreks et rom, raste "hjem" til 15 Rose og pakket sekken. Men tror du det var noen i respesjonen da jeg skulle checke ut? Nope! Jeg prøvde å ringe, men da begynte det å ringe fra resepsjonsdisken... Too bad, suckers! Jeg skrev en lapp (med noe krass formulering), la igjen nøkkelen og la vei.

Det var usedvanelig deilig å innlosjere seg her i går. Sovna som en stein i en myk seng med livet fra gatene i bakgrunnen. Mmm.

For det er slik et hostell skal se ut:






Lenge leve backpacker-tilværelsen!


- Marianne :-)

Central Park

Det er ett eller annet med lufta i New York – selv om gradestokken viser plussgrader skjærer kulda gjennom marg og bein, og setter seg i skjelettet. Den eneste måten å kurere de indre frostskadene på er enten ved et varmt bad eller en tjukk dyne.

Så da vekkerklokka ringte klokka 07 hoppa jeg rett inn i ullundertøyet – klar til å utforske Central Park før resten av New York våknet til liv (...eller... først så sto jeg opp på feil side av senga. Det vil si at jeg mer eller mindre kastet meg selv i betongveggen. Våkna, da...).

Klokken syv er tidlig, det. Det er så tidlig jeg verken var sulten eller klarte å koordinere frokostlaging. Så jeg smurte med matpakke, fylte vannflaska og tok med et eple (som i følge Ann-Karin mest sannsynlig ikke var spiselige da de hadde ligget der siden jul. Men jeg tok sjansen).
For å være helt ærlig er jeg fortsatt i sjokk over at jeg faktisk hadde på vekkerklokka før solen står opp – når jeg har fri! Men det kan absolutt anbefales.

Inngangen (eller én av dem da, er flere ,liksom) til Central Park er rett ved skolen til Sondre, så etter å fulgt han til dagens undervisningsøkt la jeg i vei inn i parken. Kjetil og Ann-Karin hadde gitt meg noen tips om hvor jeg burde legge opp løypa. Og turen skulle starte ved det store vannreservoaret.




Etter å ha krysset hovedveien, Central Park West, blir tutinga fra gule taxiene svakere, asfalten gradvis byttet ut med grus og solen begynner så smått å titte frem mellom de høye bygningene.

Med store øyene tusler jeg innover, og fisker frem en røyk fra veska mens jeg kikker på kartet.
Jo, jeg er på rett vei. Jeg skal så i lende, konstaterer jeg for meg selv, tar et trekk av røyken og forsvinner inn i den 3.4 kvadratkilometer store parken.

Det er et lett lag med dis over den skyfrie himmelen, rim på bakken og kald morgenbris som allerede nå har begynner å sette seg.
Men bortsett fra dét er det ingenting som tilsier at det er tidlig morgen i New York. Klokken har ikke en gang slaget O eight hundred hours, og her inne yrer det av folkeliv. Hovedsakelig bestående av to typer mennesker:

- Mosjonister
- Hundeeiere



















Alle ser ut til å løpe i samme retning rundt innsjøen ”The Reservoir”, men jeg skal bare halvveis rundt, og stoler på Kjetil som sa jeg kunne gå i motsatt retning – så lenge jeg gikk, og ikke løp. Ingen fare – jeg har ikke tenkt til å løpe. Nevnte jeg at klokka ikke var åtte ennå? Jeg har lyst til å tusle i behagelig tempo, og nyte morgenrøyken i soloppgangen. Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å både gå i motsatt retning OG røyke blant alle disse ivrige morgen-joggerne. Så jeg smugrøyker ferdig røyken bak ett tre før jeg tar fatt på turen.

Det blir en fantastisk tur; jeg lar meg fascinere av den enorme parken. Som fredfylt ligger midt i tjukkeste New York. Visste dere at den huser så mye som:

26.000 trær
9.000 benker
36 broer
21 lekeplasser

Og ett slott:


Det som fascinerer meg enda mer er alle hundene. New York må være hundehovedstaden nummer én i verden. Bare på Manhattan alene er det estimert et antall hunder på 283.000!! Og ja – det er akkurat som på film; dog walkers med en haug med hunder på slep. Og nei – jeg tråkket i en eneste hundebæsj.
På Manhattan finner du alt fra hundefrisører til hundemassasje til hundepsykologer. Og hold på hatten: egen hundeambulanse!

Du tror kanskje at jeg tuller? Det hadde jeg gjort også, men jeg var personlig vitne til en slik begivenhet:



Her har det seg slik at hunden har "tråkket over" på den ene labben... Who do you gonna call? Pet Ambulance! Jeg overhøre samtalen, og kunne ikke tro at hundeeieren sa hun hadde ringt 911 - for hunder. Så jeg ventet helt til jeg så ambulansen komme ryggende inn på plenen.

Jeg vil anbefale dere å ta en titt på denne linken: www.ambuvet.com


So there you have it! Central Park er et vakkert eventyr - jeg lar bildene snakke for seg selv:







Ja, tenk det... Love it :-)

Meeen nå har jeg forlatt både New York og Central Park - for denne gang. I skrivende stund sitter jeg på et hostell i Santa Monica, LA. Ankom i går, og hostellet er allerede nummer to i rekken. Men det er en helt annen historie.

- Fortsettelse følger -

New Yooork, New Bloooogg

Endelig New York. Endelig bagasje. Og endelig blogg! Sett deg godt til rette og hent kaffekoppen – dette kan ta litt tid... ☺

Ja? Hvor skal man begynne? Jeg begynner 11.januar 2010, klokken 09.03 på vei til Gardermoen med a’mor.

- Er du nervøs nå, Marianne?
- Nei, jeg kjenner ingen sommerfugler i magen i det hele tatt.

Jeg trodde det var noe alvorlig galt med meg. At jeg var følelsesmessig forkrøplet på ett eller annet vis. Hvordan kunne jeg sitte totalt avslappet i bilen, som om jeg bare skulle på helgebesøk til Stavanger? Når realiteten så definitivt var en helt annen. Meg på tur. Alene. Et halvt år. Med ryggsekken som beste venn...

- Du vet, jeg har forberedt dette i mange måneder, sier jeg eplekjekt til mamma idet vi svinger inn på hurtigparkeringen på Gardis.

Hadde jeg kunne sett inn i fremtiden ville jeg mest sannsynlig vurdert å ordlegge meg litt annerledes.

- Welcome to New York. It’s kind of chilli today, minus one degree, informerer piloten mens millioner av lys brer seg ut som et gullbelagt teppe under oss.


Are you freakin’ kiddin’ me? Èn grad. Uuuuh, det var kaldt.

Mens jeg presser ansiktet mot flyruta, og tar innover meg at jeg nå – veldig snart – kommer til å lande i New York helt alene, begynner jaggu meg sommerfuglene og flakse rundt i magen.
Sikkerhetskontrollen! Jeg begynner å svette. Hva vil de si når jeg ikke har noen returbillett fra Statene? Skal jeg fortelle at jeg er journalist? Eller vil det by på ytterligere problemer? Og må jeg snakke engelsk? Jeg er så trøtt og sliten at jeg knapt klarer å tenke i fullstendige setninger – på norsk.

Køen til passkontrollen går kjappere enn forventet, og før jeg vet ordet av det vinker en stor, streng, politineger (ja, ja – jeg vet det er politisk ukorrekt å bruke N-ordet, men jeg kommer ikke på noen annen beskrivelse) meg bort til skranken sin. Jeg tar av meg jakka, retter litt på håret og sjekker én siste gang om det er passet og billetten jeg har i hånda.
Jeg kveler en gjesp og går usikkert bort til den høye skumle mannen.

- Trøtt? Spør kontrolløren.
Jeg nikker, smiler og ser ned i bakken.
- Skal du på ferie, jenta mi?
I alle dager? Er dette en passkontroll i USA? Har jeg kommet feil?
- Ja, sier jeg.
- Alene?
- Ja, bekrefter jeg.
- Skal du bo på West 69th street? Familie?
Jeg bekrefter nok en gang.
- Det er et flott område, der kommer du til å få det fint, stråler han.
Igjen: har jeg kommet til feil land?

Fingeravtrykk; høyre hånd. Fingeravtrykk; venstre hånd. Bilde.

- Håper du får et fint opphold in the United States! Han smiler og vinker meg av gårde.

Det starter i hvert fall unektelig og overraskende bra, tenker jeg for meg selv, mens jeg finner veien til bagasjebåndet. Nå skal det bli deilig å komme seg i hus.

Bagasjen kommer kjapt på båndet, og én etter én henter mine medpassasjerer koffertene og forsvinner ut i New York. Bortsett fra meg. Jeg blir stående og se bagasjebåndet gli rundt og rundt med ett par ensomme kofforter på. Ingen er mine.
Etter en god stund innser jeg fakta – sekken min er ikke her – og går slukøret ut i ankomsthallen. Med tannbørste, lipgloss og våtservietter i håndbagasjen.

Jeg vil hjem. Hjem. Hjeeeem! Jeg vil ligge på sofaen på Oppsal og se finalen i Top Modell. Jeg vil ikke stå her på JFK og snakke med en lite imøtekommende dame på baggage service til British Airways. Jeg vil ikke at klokka skal være halv to på natta. Jeg vil ikke at dette skal skje! Jeg vil ha sekken miiin!
Jeg som hadde alt under kontroll, visste liksom hva som ventet meg. Arg! Dette var ikke med i beregningen.

Jeg må si det én gang for alle: IKKE FLY BRITISH AIRWAYS!

Ikke bare topper de listene over antall bagasje de roter bort, de har elendig kundeservice. Med adgang fra Oslo, mellomlandig på Heathrow, ankomst på JFK, amerikansk kundesenter i Florida og skadeoppgjør-hendvendelser i Bremen har jeg brukt utallige tellerskritt og enda mer tid på å få tak i noen som kan hjelpe meg. Tid jeg heller ville brukt på andre ting – for å si det slik.

Det tok ÅTTE dager før de plutselig ringte klokka 06 på morgningen og sa de kom med sekken om tre minutter (ikke til meg... Men til Ann-Karin, som lå å sov, stakkars). Uten at det elektroniske trackingsystemet jeg fikk beskjed om å forholde meg til hadde noe info om dette.

Igjen: IKKE FLY BRITISH AIRWAYS!!

Sånn! Da har jeg fått ut DEN frustrasjonen. Fikk sekken i går, og er mildt sagt overlykkelig. Jeg trodde på ett tidspunkt der at jeg aldri kom til å se den igjen.

Så til go’sakan! Jeg elsker New York! Jeg tror ikke jeg hadde noen forventinger, egentlig. Annet enn at byen var skummel.

Subwayen:
Og at subwayen var den store, stygge broren til Oslo Sporveier. Og at jeg kom til å være like forvirra her som da jeg tok t-banen i Oslo for første gang – i feil retning, selvfølgelig. Og jeg var sikker på at noe fryktelig grusomt kom til å skje da jeg måtte bytte på Majorstuen.
Så feil kan jeg ta.

Jeg bor som sagt på West 69th Street hos Ann-Karin, Kjetil og Sondre (Kjetil er broren til min svoger, Erlend. Bare sånn for å oppklare familietilknytningen). Upper West som det så fint heter – med Broadway og Central Park som nærmeste nabo.

http://maps.google.no/maps?hl=no&resnum=0&q=west%2069th%20street%20manhattan&um=1&ie=UTF-8&sa=N&tab=wl

Jeg har fått egen nøkkel til den gamle, store leiligheten midt på Manhatten, og kommer og går som jeg vil. De er kjempekoselige, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke kunne bodd et bedre sted.
(Hei, til dere når dere leser dette. Og beklager det med osten, Ann-Karin)

Nå har jeg vært her i ni dager, og begynner å bli ganske støl i hoftepartiet og i leggmuskulaturen. Jeg klarer ikke slutte å gå! Hvis jeg bare skal i butikken for eksempel så kommer jeg ikke tilbake før etter fem-seks timer. For da har jeg plutselig tatt subwayen ett eller annet sted, eller bare fortsatt å gå; plutselig er jeg på Times Square eller på Rockefeller Center eller i SoHo.Det er så mange steder å se, masse historie, ting jeg bare har sett på film – og knapt trodde eksisterte i virkeligheten. Men de eksisterer. Her i New York.
Central Park er enorm og sikkert enda vakrere om sommeren med grønne trær. I følge Ann-Karin gikk jeg visst i feil retning da jeg utforsket den her om dagen. Så ny navigering skal prøves en av de nærmeste dagene.

Central Park:


Det var en rar følelse å sette bena på Brooklyn Brigde. Den var verdens lengste konstruksjon med sine 1825 meter da den ble bygget i 1883, og er et av symbolene på New Yorks storslåtthet. Og der har lille jeg gått :-)
Med bitende vind i ansiktet, ”Empire state of mind” dunkende fra bassanlegget på passerende biler og solen som gikk ned bak skyskraperne var utsikten helt fantastisk på vei tilbake over broa.


Manhatten skyline er magisk i vintermørket. Tross mindre frostskader på nesa måtte jeg bare stoppe opp - ta meg en røyk og nyte synet.
Det er så deilig å bare kunne tusle rundt sånn: se, stoppe opp, ta en røyk, gå litt til, ta en kaffe, runde hjørnet og gå videre.





Jeg fant til slutt den gule Ikea-båten også. Den som går til Ikea Furuset. Nei, sorry – Ikea Brooklyn. Så da tok jeg tok den lik så greit over til Brooklyn, og kjøpte en kaffe i Ikea-restauranten. Ja, det ser helt likt ut.



Nede på havna i Downtown er det forresten nesten som en krigssone. Helikoptre sneier hverandre over Brooklyn Bridge, fly tar av og lander på de omkringliggende flyplassene og lasteskip ligger ankret opp. På vei over fra Ikea møtte vi en vegg av et enormt containerskip (av en størrelsesorden jeg heller ikke visste eksisterte annet enn på film), og med propellstøy fra helikoptre, og fly som fløy stadig lavere var jeg sikker på et terrorangrep ikke var langt unna. Gudene måtte vite om jeg ville ende mine dager på vei hjem fra Ikea. Kanskje ikke amerikanerne hadde vært så paranoide hvis de hadde innskrenket bruken av luftrommet noe. For der nede (altså rett ved Wall street, Ground zero etc) er tydeligvis lufta for alle.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om magiske Manhatten. Jeg kunne skrevet om å praie taxi en fredagsnatt i East Village, jeg kunne skrevet om hvor paff jeg ble når det var en doorman hos H&M som sa ”thank you for shopping at H&M” (hvorfor har de ikke sånne i Norge? Så hyggelig agitt, og må jo bli en enorm sysselsetting ut av det. Arbeidsledighets-køene til NAV ville sunket drastisk), og jeg kunne skrevet om mitt nysgjerrige behov for å spørre vilt fremmede folk på subwayen om hvor de bor, hva de jobber med og hvor de tilbrakte sommerferiene sine som barn hen? Hvordan er det å være amerikansk? Og ha alt dette, liksom? (Det har jeg foreløpig ikke gjort).

Så. Der har dere første, men langt fra siste update fra Stene. Beklager at det tok litt tid, har dere klager på dette ber jeg dere henvende dere til kundesenteret til British Airways i Bremen.

Håper alt er bra der hjemme, og at stormen i California gir seg snart...

Stor klem fra
Marianne på Manhatten

Fotoarkiv:

Smykker i SoHo


New York


Turisten


Kinesisk porno


Utsikt fra Ikeabåten


Obamas nye helsereform


Cup cakes







Have a good one :-)