fredag 4. juni 2010

Når reisen nærmer seg slutten...

Ja, så her sitter jeg på flyet til Peru. Jeg har akkurat pakket sammen emballasjen til flyfrokosten sånn at det ser ut som at jeg egentlig ikke har spist noenting. (Artig) Mens sannheten jo er en helt annen; slukte rått de amerikanske pannekakene med sirup og fersk frukt.

Jeg var rett og slett utsultet etter en helvetes biltur fra Granada til Managua (hovedstaden i Nicaragua) som startet 03.30 i natt.
Jeg trodde jeg hadde bestilt en taxi, men det var det IKKE. Hyggelig fyr, det er ikke det. Men bilen hang jo nesten ikke sammen. Til og med speedometeret var gåent. Men hva ska’ en gjørra, liksom? Kan jo ikke akkurat be om å bli sluppet av midt på motorveien heller. Sangsyneligheten for eventuelle drap, overfall og voldtekter er strengt tatt større på en øde landevei klokken 04 på natta, enn i en noe sleten bil. Så jeg bød heller på tørre kjeks, og håpte at kanskje han ville senke prisen noe – siden jeg er så snill. Men det gjorde han ikke. Greeeeit, bare vær sånn, du! Så skal du se hvor mange venner du får. Og den kjekspakka! Den kan du bare beholde.

Hvis du syns du merker en litt amper stemning fra Frk. Stene så er det helt riktig. Jeg vet ikke om det skyldes at reisen nærmer seg slutten, eller det faktum at jeg har vært så varm og svett i bytilværelser de siste ukene at det nesten har tørna for meg.

Hadde jeg hatt muligheten skulle jeg gjerne tatt tilbake det jeg sa da jeg forlot Utila: ”Nei, nå orker jeg ikke flere karibiske øyer, ASSÅ!”. Men akkurat der og da følte jeg et stort behov for å komme meg bort fra en grusomt lat tilværelse, jeg lengtet etter en eller annen form for kulturliv. Jeg har aldri kjent det før, og det er mulig det skyldes alderen, men jeg hadde et sterkt behov for arkitektur, historikk, lære noe, se nye ting. Så da jeg våknet opp nok en fyllesyk torsdag fikk jeg det for meg; jeg pakket sekken på ti minutter, kastet meg på ferja og satte kursen mot Nicaragua. Alle jeg hadde blitt kjent på Utila bare sto å måpte. Jeg tror ingen hadde trodd at jeg noengang kom til å dra. Men tiden var rett og slett inne. Et fantastisk sted, jeg kommer gjerne tilbake, men som sagt jeg hadde behov for en litt mer beriket tilværelse enn kun dykking og fyll (med tilhørende intriger).

Så derfor sa jeg eplekjekt på båten over til fastlandet ”ingen flere karibiske øyer på meg på en stund!”. Planen var jo egentlig å komme meg til Corn Island, men ettersom flere av Utila-menneskene også skulle dit, orket jeg rett og slett ikke. Så uten å vite kronekurs eller hvor jeg skulle, hoppa jeg på en buss som visst nok skulle til Nicaragua. Og like impulsivt hoppa jeg av i León.

Fryktelig, fryktelig kaldt på air con-bussene:


Plutselig fremme; Hovedkatedralen i León:


Flott by! Storslåtte katedraler, og enda større vulkaner (som jo er veldig in i disse dager). Jeg fant igjen min gode, skotske venn Allan der. Som så brått dro fra Utila (litt av samme årsaker som meg, men han hadde vært der 3 mnd!). I mellomtiden hadde han vært i El Salvador, og skulle tilbringe den siste uken i León før han dro hjem etter gud vet hvor lenge på reisefot. Min opprinnelig plan (i den grad det går an å planlegge) var å være der i ett par dager, for så å dra sørover. Men det ble til at jeg sammen med Allan den siste uken.

Endelig litt kulturliv. Allan og meg på Museum of revolution:






Det var koselig. Bortsett fra at han var sånn som jeg er nå – litt amper, med blanda følelser det er vanskelig å sortere; på én måte er det deilig å skulle dra hjem, men på den andre siden er det trist at det er slutt på reisen. Litt vemodig, liksom.

Vi hadde endel planer, blant annet en ”full moon walk” til en av vulkanene. Men så plutselig begynte det å bøtte ned. 24 t i døgnet. Vi rakk akkurat regntiden. Jeeei!



Alle turer ble avlyste, og Allan ble enda mer sutrete. Og jeg hadde mest lyst til å kjøpe smågodt og leie film på video’n i Tvedestrand, og bare bli inne.
Så vi gjorde nesten det; siden jeg som kjent er en flashbacker hadde jeg et fint hotellrom med kabel-TV og masse filmkanaler. Så vi lå mye i senga og så på TV. Men det må da være lov av og til??

Det er flashbacker'n sin det:


The rainy face:



The smiley face:




Etter Allan dro, dro jeg videre til Granada – nok en by, med nye parker, katedraler og vulkaner.

Flott katedral i Granada:


Jeg skulle møte en venninne her, men hun hadde allerede reist da jeg kom. Igjen: lenge leve planlegging. Jeg angret på at jeg ikke hadde dratt til øya Ometepe i Nicaragua-innsjøen i stedet for, men det var for sent å gjøre om; jeg MÅTTE skrive ferdig en reportasje til Kamille, og flyet fra Managua til Lima var allerede booket.

Det var rundt disse tider at irritasjonsomfaktoren stadig ble større. Jeg tror følgende elementer spiller inn:

1) Turen nærmer seg slutten
2) Jeg bodde på et møkkete hostell med rom som stinka mugg, uten varmt vann, og illeluktende sengetøy.
3) Jeg var konstant svett. Og da mener jeg så voldsomt svett også. Så svett som jeg ALDRI før har vært. Og uten mulighet til å bade.
(”Ingen flere karibiske øyer på meg!” uuuuuh! Så tøff jeg er! Svarte s*t*n!)

Dette resulterer altså i en holdning hos meg som kan minne om kronisk PMS; jeg kommenterte stadig ting inni meg på sarkastisk og spydig måte. Som for eksempel:

Da jeg først kom de latin-amerikanske landene syns jeg det var både litt sjarmerende og morsomt da gutta og mennene plystrert etter meg. Men nå var jeg bare lei. Jeg gadd ikke sminke meg, hadde fett år og gikk med regnponcho – LIKEVEL ”psst. Pssst. Mi amor! Rica mami!”
”HVA SA DU? Skal du ha bank?? Det er mørkt, jeg ser ut som en drukna katt og DU ER 75! Kom igjen, fåkk meg opp!!”

Eller da guttene på hostellet nekter å bruke sitt eget pissoar, men spyler ned hele toalettskåla på jentedoen med urin:
”Heeelveeede! Hvor vanskelig er det egentlig å TISSE?? Etter godt og vel 20 års trening?? GUTTER ASSÅÅÅÅ. Skulle nesten tro de var tilbakestående av og til”

Eller da jeg skulle levere klærne mine til vask, og vaskeriet var drevet av tre Nicaguranske gutter, som alle blunket til meg og snakket md hes ”sexy” stemme, da de skjønte at jeg ikke kunne så mye spansk. Jeg bare kikka dumt på dem, himlet med øynene og snudde på hælen. ”Drittunger!”.

Eller da jeg skulle sende en haug med klær og gaver hjem fra postkontoret som jeg TRODDE visste hvor var.
(Hvorfor har de ikke det røde posthornet??)
Det ente med at jeg trasket meg lengre og lengre inn i noe som liknet et heller dårlig området av byen. Og der gikk jeg med macen på ryggen og armene fulle poser med diverse ting – som helt sikkert kunne vært av interesse for beboerne.
Men dessverre har jeg lei tendens til å late som at jeg vet hva jeg gjør ”Ja, selvfølgelig går jeg her, blant blikktak og løsbikkjer i en knæsjoransje shorts-dress. Kan ikke jeg også være her selv om jeg er Norsk, liksom?” Lenge leve stoltheten.

Uansett, da jeg ENDELIG finner postkontoret har de ikke teip!! Så JEG må løpe rundt Granada på jakt etter teip – sånn bred én. ”Svarte s@*a*! Går jeg ett skritt til nå så dør jeg av heteslag, eventuelt dehydrering. Men teip skal det faen mæ bli!”. Og det ble det. Så nå er den helvetes pakka sendt til Norge. Og postmesteren ble glad for en rull med teip.
Etter dette gikk jeg hjem å la meg.

Så var det da vi skulle kjøre til flyplassen i dag tidlig, altså 03.30. Morgengretten også, vettu. Sjåføren glemte hele tiden å slå av fjernlysene ved møtende trafikk. Dette irriterte meg selvfølgelig grenseløst.
Men det som irriterte meg enda mer var (jeg vet det høres rart ut, og jeg syns det er litt flaut å skrive det) at folk ikke bruker refleks! Og det er ikke første gang jeg har tenkt på det gjennom min ferd i central amerika – for når det blir mørkt, blir det bekmørkt. Og folk har en lei tendens til vandre langs høyt trafikkerte veier.
Vi holdt nesten på kjøre på en i stad, og i stedet for å lure på hvordan det gikk med han hadde jeg plutselig adoptert tankegangen min bestevenninne, Elisabeth, hadde da jeg hadde drukket meg alt for full på absint på en skoletur til Tsjekkia på videregående. Det var ingen medlidenhet å få der jeg hang over doskåla ”ja, når du er så dum og drikker så mye, så kan du bare ligge der!”.
Jeg tenkte akkurat det samme da sjåføren brått svingte unna en som gikk midt i veien – uten refleks: ”Ja, når du er så dum og ikke bruker refleks, så kan du bare takke deg selv”. En tankegang blottet for forståelse for at han sikkert knapt har penger til mat, og i hvert fall ikke et fremkomstmiddel. Huff. Tilgi meg for min sneversynhet på morgenkvisten.

Så ja... her sitter jeg da på flyet, høy på Sobril og gleder meg til nytt land med nye muligheter. Jeg føler meg ved bedre mot nå, og er veldig spent på Inca Trailen som starter på søndag. Og bryr meg ikke om den voldsomme turbulensen i det hele tatt.

Skal vi seee... Er det juni allerede? Nei, det nekter jeg å tro. Virkelig.


Bildearkiv


León:



Granada:

onsdag 12. mai 2010

En flash-backers frykt...



Klokken er snart 18.00, jeg ligger i en hengekøye og ser på solnedgangen mens jeg prøver å formulere et blogginnlegg til dere.
Under meg er det sand, foran meg er det vann og bak meg er baren på Underwater Vision. Et av de flotteste stedene å bo på Utila. Spør du meg.



Utila? Hvor er det? Jo, det er en liten øy som sammen med et Roatan og Guanaja danner øygruppen Bay Islands utenfor Honduras. Kulturen på den lille øya reflekterer nok ikke kulturen i landet, det er mer den karibiske-stilen som gjelder. Øya er en tidligere britisk koloni, og de aller fleste snakker engelsk. Takk gud, for det.

Ordføreren her ble nylig gjenvalt for tredje gang, han henger mye på hostellet da det er søsteren hans som driver det. En morsom og litt rar fyr, som prøver å dra unge jenter ved å ta dem med på båtturer proppfulle av alkohol og annet ymse. Jeg er heldigvis gammel nok til å gjennomskue det, så han og jeg holder oss stort sett til fjasete samtaler om historie, religion, politikk og sånn.
Selv om han heter Alton pleier jeg å kalle han Mister Mayer – det liker han. Og han kaller meg sexy norwegian journalist lady. Han spanderer gjerne en øl eller to, før han slenger seg på den store motorsykkelen sin og spinner av gårde.

Meg og Mister Mayer. Likner vi ikke litt på hverandre...?


Men tilbake til begynnelsen. Jeg følte meg skikkelig ensom og forlatt på dette stedet da jeg ankom for snart to uker siden. Jeg savnet Mariann fryktelig, og tenkte bare ”finn én feil” da jeg satt i dinglet i baren alene omringet av mennesker som alle deler samme lidenskap; dykking. Dette stedet er nemlig kjent for å være et karibisk dykkeparadis, og øya er proppfull av dykkesentre – hosteller som tilbyr billige rom til dykkere. Her hvor jeg bor, på Underwater Vision, betaler jeg for eget rom med privat bad og Air Con 35 dollar hvis jeg ikke dykker, men 25 dollar hvis jeg gjør det. Man trenger bare dykke én gang for å få redusert pris på hele oppholdet. Dorm-rommene er enda billigere, der kan du få seng helt ned til 5 dollar natta.



(Ja, jeg har blitt et luksusdyr på mine eldre dager. En flash-backer, som vi kaller det. En ny og fiffig betegnelse på sånne som meg. Men jeg kjente at etter tre døgn på reisefot fra Belize på møkkete busser og dårlige hoteller stritta hver celle i kroppen min i mot og dele 10 kvadratmeter med tre andre)

Du kan godt si at jeg følte meg ganske så malplassert på et dykkesenter. Siden den eneste gangen jeg har dykka var i Thailand i 2004, og da fikk jeg fullstendig panikk. Det ente med at jeg sovnet i fosterstillingen på båten mens de andre svømte blide og fornøyde rundt under vann. Jeg lovet meg selv der og da at jeg ALDRI skulle dykke igjen. At jeg aldri ville utsette meg for en slik frykt igjen. Frykten for å dø. Intet mer, intet mindre.

Det hele ble derfor ganske så ironisk da jeg etter å følt meg ensom og forlatt i sånn ca fem minutter kommer i snakk med en av dykkerinstruktørene som jobber her. Han dumper ned ved siden av meg i baren, spanderer en øl og viser meg bilder fra da han støtte på en wh aleshark i farvannet her for litt siden. (Jeg blir om mulig enda mer sikker i min sak om at jeg aldri skal inhalere oksygen fra en tank på ryggen)
Jeg forteller instruktøren, som er svensk og heter Stefan, om mitt angstfylte forhold til denne maritime aktiviteten. Og der da starter han en overtalingsprosess for å få meg under vann...

Whale shark. GUD HJELPE MEG!


Den svenske instruktøren, Stefan, som elsker å dykke (gjerne da med whale sharks):


Men altså, ja. Det ironiske er at jeg plutselig befinner meg midt i dykkeinstruktør-gjengen. Du vet - de kule som har vært her alt for lenge, kjenner alle og egentlig ikke er åpne for nye bekjentskaper.
Så mens gjester kommer og går sitter jeg sammen med de kule instruktørene, og later som jeg skjønner hva de snakker om når de kommer tilbake fra dagens utflukt.



Ute på båten tidlig en morgen...

(den går nemlig 07.15, så her er det ingen kjære mor)

Stef instruerer sin dykkegruppen før dagens Adventure Dive:
(du drar kanskje kjensel på hun helt til venstre? Min nye venninne Tanje Frieden, gullvinner i snowboard cross, OL 2006)


Carly prepper sin gruppe for dagens Fun Dive:



DMT Philip, instruktør Pamela og DMT Joe forbereder dagens Open Water-elever for dere første Open Water Dive:



Da jeg kommer i prat med nederlandske Philip (se over), ett par dager senere spør han hvor lenge jeg har vært her. Og han blir ganske overrasket når jeg sier at jeg ankom for bare noen dager siden.

- Men det virker jo som du kjenner alle her.

Selv har han vært her i snart én måned, han skal bli Divemaster, og er en såkalt DMT Dive Master Trainee. Han driver og dykker på 40 meters dyp, og andre rare ting som strengt tatt faller seg helt unaturlig for meg.

Etter en haug med tester – både i vann og på land blir du altså en sånn Divemaster. De som tar en slik ”utdanning” får bo gratis her, men må avslutte oppholdet med den fryktede snorkel-testen. Hvor de må drikke haugevis av alkohol gjennom en snorkel. Det ender som regel med litt oppkast og annen morsom oppførsel utover kvelden. Jeg har vært vitne til endel av disse testene under mitt opphold her.

Polske Krisben må gjennom ildprøven:












Derfor går jeg rundt og vet utrolig mye om dykking på Utila for tiden; når båten går og kommer inn, når de fyller tankene, hvordan kommunikasjonen forgår under vann og hvordan man tester om oksygen/nitorgen-blandingen i tankene er god. Dessuten får jeg også med meg endel sladder; hvem som ligger med hvem, interne personellproblemer i staffen og at vi ikke hadde internett fordi dagligleder hadde glemt å betale telefonregningen (ikke fordi det var noe ”galt med kabelen”).

Nå har jeg altså vært her i snart to uker, og det er ganske lenge tatt i betraktning min avgjørelse på aldri å dykke igjen. Jeg fryktet en stund jeg skulle bli en av mange backpackere som aldri kom seg videre – det er en del av dem her. Blant annet nevnte dykkerinstruktør Stefan som har vært siden juli; han kom med broren sin på toukers-ferie i fjor. FAIL.
Så har du Carly, en kjempesøt amerikansk jente som plutselig hadde vært her i tre (eller fire?) år. Hun planlegger stadig en tur hjem. FAIL.

Vakre Carly


Og jammen meg har jeg ikke klart å oppsøke ett par nordmenn her også. Jon Arne Løken er en kjempehyggelig mann fra Mysen. Han kom hit i 1997, og dro aldri hjem igjen. Han forelsket seg heller i en amerikansk jente her, nå har de to barn (en datter på snart 3 år og en sønn på 8 mnd) og et FANASTISK hus ved vannet. Som han har bygd selv. Skikkelig sørlandsidyll – bortsett fra at det er i Karibien. Det er som å komme hjem når jeg er på besøk hos dem. Med ordentlige boforhold, og hjemmebakt grovbrød! Herregud, som jeg savner varmt grovbrød med Norvegia! (liten digresjon der, altså).

I tillegg har bygd sitt eget floating-rom i kjelleren. Sjekk ut linken hans for mer info: www.floatutila.com.

I korte trekk kan jeg fortelle at det er lyd- og lysisolert rom, som er fylt med ca en halvmeter med høykonsentrert saltvann (Epsom-salt, lik det som er i dødehavet). Både vannet og lufta er kroppstemperert, sånn at når du ligger der inne og flyter i mørket kan du nesten ikke kjenne hvor vannet stopper og lufta begynner. Nesten som å være vektløs. Veldig spesielt, tenker du kanskje nå. Og det er riktig – det var veldig spesielt å ligge der inne i en hel time. Ikke noe for min mamma som har klaustrofobi, men for alle dere andre som har behov for å stenge den hektiske hverdagen ute en stakket stund kan det absolutt anbefales. Det er en kunst å slappe av, men med litt trening kan (og bør) vi bli flinkere til det. Det tok litt tid før jeg ble vant til å ligge der i mørket uten en eneste lyd. Men jeg slappet mer og mer av, og sovnet faktisk til slutt. Da jeg var ferdig var jeg helt ute av det, og hadde til og med glemt at jeg var i Honduras... Kan anbefales - løp og prøv!

Så, ja – FAIL på han også.

Men så etter nesten to uker på øya har prosessen som Stefan satte i gang første kvelden faktisk funka! FOR JEG HAR DYKKA! Og i morgen blir jeg en sertifisert PADI-dykker. Jeg er så stolt av meg selv!

Men det var ingen enkel avgjørelse... Jeg måtte gå noen runder med meg selv, og har hatt mange samtaler med disse PADI-fanatikerne. De mener at dykking er livet, mens jeg har vært av den stikk motsatte oppfatningen (at dykking tar livet av deg).
Men til slutt tok jeg avgjørelsen på å overvinne frykten min. Problemet var imidlertid mitt anstrengte forhold til autoriteter. Jeg nektet å gjøre kurset med både Stefan og Diego (som visstnok skal være de dyktigste), hvor hvis de skulle begynne å presse meg ned på dypet hadde det kanskje klikka for meg. Og du skal ikke se bort fra at jeg prøvd å slå dem under vann...
Men snille Underwater Vision ønsket så veldig å få meg dykkeferdig at de har skaffet en privat instruktør til meg. Sam. Min kjære Sam. Han er en rolig fyr, som har all verdens tid. Jeg stoler fullt og helt på han. Og selv om utstyret streika første gangen vi skulle dykke fra båten, var jeg overraskende rolig. For jeg visste at uansett hva som måtte skje, ville Sam redde meg.

Jeg var imidlertid ikke fullt så rolig aller første gang jeg skulle starte å senke meg ned i vannet (fra brygga her, ikke midt ute på sjøen). Selv om det bare var 3 meter eller noe. Hjertet hamret, øynene poppa nesten ut av hodet på meg og jeg kjente dødsangsten komme snikende. Det var helt forferdelig! Men takket være forståelse og trøstende ord fra alle her, husket jeg det aller viktigste når det kommer til dykking: keep breathing. Så etter fem minutter på sandbunnen i dyp konsentrasjon, var jeg klar til å gjøre de nødvendige øvelsene; som å ta av maska, svømme uten, for deretter finne den, ta den på og tømme den for vann. Heeeelvede! Det er noe dritt. Men jeg klarte det!! Sam klappet under vann, og var veldig stolt.
Så nå gjør jeg det samme hver gang han tar av seg maska under vann (han gjør det ganske ofte! ..skjønner ikke det. Jeg vil helst aldri gjøre det igjen).
Så ler jeg skikkelig godt av meg selv, og mister nesten munnstykket, og oxygentilførselen.

Jeg er nok ikke det største dykkertalentet som Underwater Vision har sett, men det viktigste for meg har vært å overvinne frykten. Og to uker på Utila passer nok bedre for meg enn tre intensive dager på Ko Tao i Thailand.

Men jeg liker det; det er så mye flott å se! Og egentlig ganske morsomt å sveve rundt i vektløstilstand i et enormt akvarium. De vakre fiskene, de flotte korallene... og i dag så jeg en gullfarget slage også. Jeg er glad jeg gjorde det. Bare se på dette! Er det ikke fantastisk?!


Skilpaddeeee!


Sjøheeeest!


Flamingo-Tongue!


Reef Squid!




Mest på grunn av at jeg får billigere rom nå. ....kanskje ikke jeg kommer videre heller...

For dagene flyyyr av sted her. Med fire gale australske gutter som nærmeste nabo, tre fjonge Canadiske jenter i underetasjen og en hyperaktiv DJ i enden av korridoren blir livet fort til en fest her. Jeg har akkurat vinket dem av gårde til stamstedet ”TreeTonic”, og skal benytte kvelden på å skrive. Dessuten må "vi dykkere" (ho ho) opp klokka seks i morgen tidlig. Og jeg orker rett og slett ikke være 18 meter under vann med fyllenerver. Dårlig kombinasjon rett og slett.


Det var en liten statusrapport fra Tante Reisende Marianne (som forøvrig glemte bursdagen til nevøen hjemme i Norge for ett par dager siden). Så:

GRATULERER MED DAGEN, MARKUS. På etterskudd. Tante er veldig glad i deg selv om hun er i Honduras og dykker og drikker øl...


Så? Hva skal jeg gjøre nå? Når alle er ute og drikker? Takk gud for trådløstnett og Facebook. Det er flash-backern sin, det.



Livet er dykking og øl på Utila. Jeg lar litt fler bilder snakke for seg selv:



















mandag 3. mai 2010

På fylla i Belize...



Husker dere den evinnelige problemstillingen fra når vi var yngre ”hva ville du gjort? Spist dritt eller pult (…) - fyll ut navnet på den styggeste personen du vet om - ?”. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg ville valgt.

Og tillegg til at jeg går å grubler på dette i tide og utide, har jeg nå støtt på et liknende spørsmål;

Hva er verst? Å være fyllesyk på Stena Line? Eller på en liten øy?

Jeg er neimen ikke sikker (og her erfart begge deler, i motsetning til første problemstilling…). Saken er at du er så til de grader stuck på begge alternativene, og mens du aller helst skulle gått på egen do, ligget i sofaen, sett Bridget Jones og spist havreknekk må du gå på en dårlig hotelldo (kaste papiret i søppelkurven ved siden av), innta måltider på kafeer hvor du føler du er på utstilling, og se på alle menneskene rundt deg, og lure på om det var noen av dem du løste verdensproblemer sammen med i går.
Det finnes ingen exit, ingen mulighet til å forsvinne i mengden, ingen sofa på Oppsal i rolige omgivelser.

Nå tenker du sikkert ”Hva er det du har gjort nå, Marianne?”. Slapp av – ikke noe mer enn det vanlige. Dette er bare et lite blogginnlegg og fyllenerver, og sånn ting.
Det starter med at Mariann (min venninne fra Guatemala) og jeg dro på jentetur til Caye Caulker, Belize.
Jeg husker vi kalte det ferie, men innser nå i ettertid at det er en snodig formulering – tatt i betraktning min situasjon.

Ut på tur:




Anyways… Mariann og jeg har kjent hverandre siden vi var ti år, og etter vi ble store nok til å innta alkohol er det én ting som aldri slår feil; når vi sier vi skal møtes ”å ta en kaffe”, tar vi alltid et glass vin - føler oss siviliserte, og snakker om løst og fast.



Men så sklir det heeelt ut, og ender i et kaos av barregninger, taxiturer og rare bekjentskaper.
Intet unntak på Caye Caulker, selvfølgelig. Selv om jeg tror vi trodde at vi var blitt voksne og fornutige siden sist. FAIL.

Og der var vi i gang med fotoshooten på fortausrestauranten:




Og her ja, her hjelper vi feiemannen med å rengjøre gatene:


Caye Caulker er en vakker Karibisk perle. Med hvit sand i de små gatene, asurblått hav og fargerike blomster kan du knapt tro dine egne øyne når du våkner opp til dette hver eneste dag.

Det er postkort-motiver uansett hvor du snur deg:



Idyllen begynner imidlertid å slå markante sprekker i det Mariann og Marianne bare skal ta ett glass vin til lunsj. Det resulterer i fyllesykling på stranda før kl 15.00, hvor vi oppdriver nok en bar, inntar flere enheter med alkohol, og bedriver heftig salsadansing med den cubanske bartender før Mariann sykler hjem og henter laptopen og leker DJ en stakket stund. Alt før klokken har slaget åtte.

Fyllesykling:



Cubansk bartender


Ups. Ble et lite stopp innom leiligheten for litt mer vin, gitt. Han i bakgrunnen? Ty fra Canada - vi fant han langs veien.






Deretter legger vi turen til et diskotek hor vi nesten er de første gjestene. Der blir det enda mer dansing, spesielt etter undertegnede beordrer (den ekte) DJen til å spille Michael Jackson. Vi danser og drikker, drikker og danser, og glemmer at vi knapt har spist mer enn en salat. Men så stenger jammen meg det stedet også. What to do? Jo, vi drar videre på den lokale (og eneste) nattklubben på øya. Der drikker og danser vi enda litt mer. Jeg forelsker meg i en 21-åring, og beordrer nok en gang DJen på stedet til å spille – nettopp – Michael Jackson. Deretter forelsker sikker 10 andre Belizere seg i både meg og Mariann. Og snill som jeg er lovet jeg en av dem å bli kjæresten hans. Etter hans nåværende Sveitsiske kjæreste skulle dra om ett par dager.

Nei. Vi husker ikke når vi kom hjem.
Og Ja. Vi gjorde akkurat det samme faretruende kort tid etter.
Og slik holdt vi det gående helt til realiteten innhenta oss. For det dumme med liten øy (karibisk eller ikke), er at den eneste nattklubben er lokalisert midt i hovedgata. Hvilket innbærer at vi må passere flere ganger daglig. Med kommentarer som ”pssst. Maria, Maria!”, ”Do I see tonight, baby?” og ”Hey, didn’t I dance with you last night”, ble det tilslutt et angstfylt prosjekt å bevege seg ute i gatene.

Så det var med lettet hjertet vi oppdaget at nattklubben var stengt en søndag – lite folk ute, og stille i gatene. Vi spankulerte med hodet hevet når vi skulle innta kveldens middag.

- Så deilig at ingen av pågående gutta er å se, sier jeg til Mariann.

Men har jeg ikke først sagt det hører jeg fra bak et av palmetrærne: ”Pssst. Maria. Maria. Are you still my girlfriend?”.
Heeelvde. You can NOT escape them.

Vi ble lenge på restauranten, tok ETT glass vin, og var bestemte på at NÅ går vi rett hjem. No more wine for us. Og det var et løfte vi for én gangs skyld holdt.

Med ganske frynsete nerver går vi en aldri så liten omvei rundt nattklubb-området. Begge to holder pusten, vi sier ingenting, og mest konsentrerte om å sende ut energier for å holde disse skumle menneskene på avstand.
Så hører vi det.

- Mariann? Is that you?

Farten til Mariann øker bortover den hvite sandbelagte gaten, og jeg snur meg usikkert for å se hvem som søker hennes oppmerksomhet.
Denne gangen er det en jente!
Og det er da vi skjønner at nok er nok. Caye Caulker har utspilt sin rolle som ferieparadis, vi må bort fra denne øya. Nå. Dagen etter pakker vi sakene, tar ferja over til fastlandet og kommer oss i sikkerhet. PUH!

Så sånn kan det altså gå.

Og jeg vet fortsatt ikke hva som er verst – å være fyllesyk på Stena Line eller på en liten øy (karibisk eller ikke)? You tell me.

...men salty hairday blir det uansett...



Vedlagt følger bildebevis som tilsier at vi også har bedrevet tiden med andre ting: