Jentetur i Jomfruøyene

Det hele begynte egentlig med en tittel. Jentetur i (eller på? Klarer fortsatt ikke bestemme meg) Jomfruøyene. Høres unektelig både innbydende og spennende ut. Så da var det egentlig bare å skaffe en stykk seilbåt, og et lass med jenter.
Gjennom norske Caribbean Sailingclub var Morten Wickstrøm veldig behjelpelig, og før jeg visste ordet av det satt jeg ombord i stor seilbåt midt i vakreste Karibien. Og lurte på hvordan i hel... jeg kunne glemme at jeg alltid blir sjøsyk.




Nuvel, fra og være et diffust tittelforslag ble jenteturen i (eventuelt på) Jomfruøyene en tur jeg sjeldent vil glemme. For med syv jenter i små lugarer måtte stakkars skipper Kjell holde ut med både bikiniskiller, intimbarbering og nakenbading.

Og personlig ble dette en påminner for meg til aldri å melde meg på realityserier som Robinson eller 71 grader nord. I need my space. Og gjerne en vaskemaskin lett tilgjengelig...

Le Lugar:



10. Februar landet Fotograf-Tone og jeg på St.Thomas, en av øyene som tilhører Jomfruøyene. Som igjen er delt opp i Britisk og Amerikansk terretorium. St. Thomas er da en del av de Amerikanske.
På flyet fant vi Anita med norsk pass, og det var som vi trodde – hun var en av damene som skulle være med på turen.
Den første kvelden var det bare oss tre på båten, resten av gjengen skulle komme dagen etter. Det var sent da vi ankom havna hvor Kjell kom å hentet oss i en liten plastbåt med 9.9 hester.
Og mens Anita snakket euforisk om sin forrige seiltur på samme båt kjente jeg at mandlene jeg spiste på flyet ned kom lengre og lengre opp i halsen. Til slutt var jeg så dårlig at jeg knapt klarte å røre meg, og det eneste jeg tenkte på var at hvis Anita sier ett ord til så er jeg nødt til å kaste henne over bord.
Det er rart hvordan man mister all form for livslyst eller ork til å gjøre noe som helst når man er sjøsyk. Jeg fikk tilslutt veltet meg ned i lugaren, dog feil vei i senga. Jeg brukte tre timer på å snu meg, ta av meg BH-en, spise to biter av et eple og skru på MP3-spilleren. Med Kjells betryggende ord om at dønningene var unormalt store i kveld, sovnet jeg inn med et håp om at morgendagen skulle bli bedre.

Dagen etter veltet resten av gjengen inn på båten. Kjersti (30) kom sammen med svigerinna Charlotte (31), de jobber begge på Opaker gård. Charlotte var til vår alles store glede kokk, og disket opp de deiligste frokoster, lunsjer og middager som ingenting. Kjersti var en sånn type jente som har alt; pen, fin kropp, veldig hyggelig, søt og snill og flink og alt det der. En som du egentlig ikke vil like, men som du ikke klarer å unngå å like – selv om du virkelig prøver. Jeg tror faktisk Fotograf-Tone inviterte henne til bryllupet sitt til sommeren.
Så var det Anette (39) fra Arendal. Og e må sei d va godt å få ein sørlending ombord. Ho va ei jill jente, og tok jobben som baubikkje så å si med én gang. Hvis det var problemer med ankeret: Plask! Anette hoppet utti. Hvis et håndkle plutselig blåste av båten: Plask! Anette var allerede i vannet. Anette var den eneste som hadde med eget snorkelutstyr, og gikk stort sett i bikini, om det var morgen eller kveld – alltid beret for bading. Ekte sørlending med andre ord.
Til slutt var det Karina (47). Karina som var alt fra bonde, til lærer til fostermor. Hun hadde ikke hatt ferie på 28 år, spradet rundt toppløs og tok bilder av fotavtrykk i sanden og snakket med de lokale (da ikke toppløs, men det var unntaket). Hun hjalp gjerne Kjell med å skifte lyspærer – toppløs. Hun spiste frokost – toppløs. Og hun tok bilder – toppløs.


Og det var selvfølgelig litt av et syn da Kjell (i 60-årene. Pensjonert politimann) gjorde et tappert forsøk på å lære oss kunsten å seile. Pedagogisk nok begynte han med det enkleste: å kaste anker. Som gjøres ved hjelp av en fjernkontroll. Da løp alle jentene frem til baugen og så på at ankeret gikk opp og ned. ”Aaah”, sa vi i kor. Hvor mange jenter må det egentlig til for å ankre opp?

Nå skal det sies at iveren etter å beherske seiling ble fordelt ujevnt på hver enkelt etter som tiden gikk. Til slutt var det Kjersti, Anette og Anita som ble Kjells hjelpere.



Kjersti og Anette halte og dro til melkesyren tok dem, mens Anitas seilheising fort ble begrenset grunnet bysten.

- Jeg har alt for store pupper til dette. Dette er ikke en jobb for meg eller Pamela Andersson, som hun så fint så det.

Men hun lå ikke på latsiden for det. Hun hadde oversikten over hva som måtte gjøres til en hver tid. Og siden hun hadde vært på tur med båten tidligere kjente hun den som sin egen bukselomme – det var i hvert fall det hun ga inntrykk av. Så det var liksom hun og Kjell mot røkla. Så jeg ga henne kjapt tilnavnet 2. kaptein.

Baubikkje Anette etter håndkleredding:


Kokken Charlotte har pause fra matlaging:


2. kaptein Anita og Fotograf-Tone på handletur:


Seilmester Kjersti:


Karina nyter sin første ferie på 28 år:



Vi andre derimot lå pal på dekk. Jeg tok meg stadig i å tenke ”å nei, ikke stopp seilinga ennå. Jeg orker ikke reise meg”. Gud bedre, så ineffektiv har jeg ikke vært siden jeg var et foster.

"Må jeg reise meg opp?"





Men jeg er berettiget til å tenke sånn - vi fikk bekreftet mange ganger at Karibien gjør noe med deg. Folk går sakte, spiser sakte, lager drinker (veeeldig) sakte, og jeg tror faktisk jeg drikker dem sakte også.
Dagen startet ved soloppgang, og jeg tror det seneste vi var i seng var klokka 23. Og det var SEINT. Man blir helt slått ut av sola, så når den gikk ned, gikk også vi ned for telling. Det var faktisk overraskende deilig og avslappende. For ingenting er vel bedre enn å drikke morgenkaffen til bølgeskvulp og soloppgang.



Hver dag seilte vi til nye øyer og nye strender. Og tiden gikk stort sett med til å – ja – seile, sløve på dekk og snorkle. De største hodebryene var om den lille, overfylte plastbåten ville synke med alle damene på vei over til fastlandet for drinker på kveldene. Hver kveld sa Kjell ”vi prøver”, og etter som tiden gikk ble vi mer og mer sikre på at det kunne vært plass til både tre og fire til.

For tross tidlige kvelder rakk jeg både å danse swing og litt Michael Jackson. Og jeg vet ikke om det var de usedvanlig sterke drinkene eller det faktum at vi var omringet av asurblått hav og palmer, men Tone mente på ett eller annet tidspunkt der at jeg danset like bra som venninnen hennes som er Norges Mester i freestyle eller disco eller noe sånt.

Vi så et hopetall av idylliske strender. Sånne som man bare ser på bilder eller i filmer – med palmer og hvit sand. Men jo flere vi så jo mer likegyldig ble jeg ”ja, ja – nok en strand. Får vel finne frem snorkelutstyret daah”. Det er ganske overraskende at man reagere på den måten. Hvem skulle trodd. Men jeg husker jeg gjorde det samme da jeg var på safari for noen år siden. Etter én uke på utkikk etter dyrene i Afrika ble jeg fryktelig blasert: ”ååh, enda en sebra. Uuu, så spennende med en elefant. Vekk meg hvis dere ser en løve!”

Etter hvert som dagene gikk, og sengetøyet ble seigere og seigere, og det virket som at huden hadde fått diagnosen ”kronisk klam” begynte jeg og lengte etter tilværelsen på land. Det var kanskje ikke bare Kjell som begynte å bli litt svett av å gå oppi syv jenter. Selv om vi gikk fint sammen, sier jeg som Charlotte:

- Det virker som jeg bor på offentlig bad.

Et vakkert offenlig bad:




Så da vi endelig ble satt i land igjen på St.Thomas, og vinket farvel Kjell Makrell (som Kjersti så fint sa i søvne) bar det rett til hotellet, som Tone og jeg skulle overnatte én natt på, for å dusje!
Jentene var klare for litt shopping før de dro hjem til kalde nord, mens jeg var mer opptatt av å finne et sted å vaske klærne mine før jeg satte kursen mot Costa Rica. Det var rart å være den eneste som skulle videre, og i et lite øyeblikk der savnet jeg sofaen på Oppsal, og alt det trygge: t-banen, Oslo City, Brugata, Bobs, Stargate...


Siste dagen ble ikke helt som vi hadde sett for oss. Det er nemlig så mye kriminalitet der at vi ble anbefalt å ta taxi hjem fra byen. Altså 300 meter. Og det var ikke midt på natta, det var mellom kl 17.00 og 18.00. Og når jeg skulle gå for å kjøpe røyk bare lo de av meg ”hvis du tør det på egenhånd, så...”. Tone, som har reist masse, og jeg var regelrett sjokkerte over tilstanden.
Så vi ble på hotellet, drakk drinker og kosa vårs. Mulig det ble litt for mye rum i noen av de små kroppene, men etter ti dager med syv jenter på én seilbåt kan de fleste trenge det. Siden vi var blitt vant til ankerdram hver kveld, mener jeg...


Så var det same procedure as last time: pakke sekken, håndbagasje, mac og kamera, og legge i vei til neste destinasjon. Og etter en nesten tårevåt farvel med Tone, fire flyplasser og en helvetes biltur (les om den og mer fra Costa Rica i neste blogginnlegg) senere ankom jeg endelig Tamarindo.

Og her har jeg tenkt til å bli en liten stund? Hvorfor? Det skal du snart få vite...
Og lurer du på hvilke øyer og strender vi var innom må du lese reiseartikkelen som kommer i Kamille!


Hasta luego, amigos!

:-)