Reisefeber: LA. LA. L-LA. LA.

Ja, da har jeg pakket sekken igjen, og er klar for et skikkelig hotellopphold. Om noen timer kommer min kjære fotografkollega, Tone – og gjett hvem som kommer til å vente på henne med en iskald øl i baren. Meg.

Sett bort fra ett par dager med feber og elveblest, har jeg hatt noen flotte dager i Santa Monica. Været har vært litt som våren i Norge, varmt når sola er fremme, men ganske kjørlig når den forsvinner. Jeg tror faktisk det kom frostrøyk fra munnen min en kveld...
Og nei, det var ikke vanlig røyk. For her er det faen mæ ikke lov til å røyke noen steder; ikke på stranda, ikke i handlegatene, ikke på busstopp, ikke på puber. Det er 100 USD i bot hvis du blir tatt! Så jeg har flittig brukt de gamle triksene jeg lærte meg om smugrøyking. I begynnelsen var jeg nærmest besatt av å finne steder jeg kunne røyke, men etter en liten uke her i Santa Monica har jeg blitt mer avslappet - til det også.

Folk er så fryktelig sunne her. Annet hvert menneske går med yogamatter under armen, de jogger mens de snakker i mobiltelefonen, går på rollerblades med handleposer og sykler med vekter (for å motstand, vil jeg anta - det jo helt flatt her).
Så jeg tok meg en sykkeltur langs stranden selv her om dagen. Dere har jo sikkert sett det på film: sementgatene langs stranden. Og der syklet jeg, med en rosa sykkel og vind i håret (og uten solkrem...).
Jeg fikk det for meg og sykle til Malibu, kunne umulig være så langt unna? 20 minutter med bil, kanskje toppen ett par timer på sykkelsetet. Men jeg ville forhøre meg med fastboende før jeg la ut på tur. Dette er svarene jeg fikk:

Resepsjonisten på hostellet: 1 time og 45 minutter
Sykkelutleier 1: 5 – 6 timer (”it’s faaaar away!”)
Sykkelutleier 2: Ikke mer enn 1 time.

Hm. Veldig sprikende svar, altså. Men jeg kjøpte med vann og fruktsalat og syklet i vei. Flatt og finte. Strand, sand og vann. Sol og vind. Musikk i øret, og smugrøyking på høyt nivå.
”Nei da, sååå. Her sykler jeg. Langs Santa Monica Beach”
Men så plutselig, vettu, så stoppa sykkelstien. Jeg kunne skimte Malibu rett der borte. Noen hadde kanskje nevnt noe om at den ikke gikk helt bort, og at jeg måtte sykle på highwayen det siste stykket.
Ok, kan vel ikke være så ille?
Skal vi seee... Bare jeg kommer ut på veien? Og over i riktig kjøreretning... Ingen lyskryss, ingen som vil slippe meg over. Kjører fort gjør’em også. Jeg vil heller leve enn å dø for å skulle sykle til Malibu, når det strengt tatt går buss...

Sykkeltur til Malibu: FAIL

Det var masse annet fint å se på veien:

Så da var det bare å vende snuta hjem igjen. Så hvorfor ikke utforske Venice Beach, nabostranda til Santa Monica?
Og det får’n si! Der var det andre tilstander som hersket. På en eller annen mystifistisk måte forsvinner alle de ivrige mosjonistene på den 7 minutter korte sykkelturen fra Santa Monica til Venice. Og på en enda mer mystifistisk måte blir de byttet ut med hippier, skatere, surfere og uteliggere. Gatebildet preges av boder hvor det selges alt fra Peace-plakater til hjemmestrikka luer, og spåkoner og backpackere som har røyka seg så bort at de nå sitter på gata og tigger etter penger til mat. Her er det freakshows (ja, sånne med dverger og puppedamer) og kunstutstillinger. Og det beste av alt: ingen bøter hvis du røyker.
Og alt dette bare et steinkast unna den fasjonable handlegaten i Santa Monica ”3rd Street Promenade”.

Men jeg må si jeg er relativ overrasket over mengden av hjemløse her. De er overalt. Ligger på benker, på trapper, på stranden... Uansett hvor du snur deg er det en som enten tigger etter mat og penger, eller en som bare har gitt opp, og sitter der apatisk. Det er ikke et hyggelig syn. I New York så jeg én.

Det som imidlertid var et hyggelig syn var Getty Center! Vi var en liten gjeng fra hostellet som dro dit sist torsdag. Getty Center ligger i Brentwood med utsikt over hele LA, og er like kjent for Paul Gettys enorme kunstsamling som selve arkitekturen.
Mannen bak dette enorme byggverket er Richard Meier, og han har designet museumet etter en struktur på 30*30 inch kvadratmeter (7.6 cm). Utrolig interessant å få en omvisning, og bli fortalt alle de finurlige tingene arkitekten har tenkt på; blant annet at alle trær står på rett linje etter hverandre, og de igjen følger linjene på steinene...
Vi tilbrakte hele dagen der opp, gikk på fotoutstilling, spiste lunsj, og tilbake i Santa Monica avsluttet vi kvelden med sushi. Og alle var enige om at det hadde vært en fin dag... :-)

Steinene er hentet fra en innsjø, derfor kan man se bladfossiler på byggningen:

Fredagen våknet jeg med et lite snev av feber, men det passet usedvanlig dårlig siden jeg hadde deadline på Sex og singelliv-saken til Kamille, og skulle på pub-crawl med hostellet. Jeg gikk derfor til innkjøpt av ”5 hour energy-drink” som jeg hadde sett reklame for på TV. Dette resulterte i et koffeinsjokk og kaldsvetting (pluss feber).
Men ser det som at det stopper denne jenta? Å nei da. Med ett par lokale ”utelivsguider” som jobber frivillig for hostellet dro vi først på comedy clubb (som ikke var så morsom, men hadde gratis vin), deretter på en Magic Bar, hvor bartenderen var tryllekunster (det var morsomt!), så avsluttet vi kvelden på jazzclubb – hvor jeg fikk vist mine swing-kunnskaper til fulle. Jeg danset og danset og danset. Med Scott fra Canada, som var overlykkelig over at noen kunne danse swing. På vei hjem bar jeg kompisen hans, Andrew, på ryggen. Og alle var enige om at det hadde vært en fin kveld.

Lørdagen våknet jeg med vabler over hele kroppen. Og jeg var ikke i tvil ett sekund: ELVEBLEST! Svartesatan! Jeg husket tilbake med gru på sommeren for 1,5 år siden da hodebunnen var full store klumper som klødde. Så dette måtte stoppes, NÅ! Jeg raser avgårde til apoteket for å kjøpe zytec. På min vei møter jeg Don Johnson, men jeg er så fokusert på elveblest og feber at jeg driter i hele mannen. Haha!
Etter å ha tilbrakt store deler av døgnet under dyna med selvmedisinering, friskmeldte jeg meg selv på søndag.

Da bar turen til Hollywood Blvd og Melrose. Oi, oi, oi for et salig kaos som hersker i Hollywood Blvd! Det eneste jeg tenkte på da jeg gikk der blant gærne turister, star-maps og voksfigurer var ”stakkars, stakkars disse kjendisene! Jeg kan ikke skjønne at folk vil seg selv så vondt”. Men det var utrolig morsomt å ha vært der. Og gå på The Walk of Fame, som jeg også bare har sett på TV.

Og selvfølgelig:

Blant annet har vi en japansk dame på hostellet her som er så fryktelig forelska i Johnny Depp. Jeg mener: dødsforelska. Han hadde vært på en eller annen premiere i Japan. Og gjett hvem som satt på andre rad; hun. Med seg har hun alltid Johnny Depps favoritt-butikker, hvor han spiser, hvor han kommer til og være når (frankrike, USA, etc), og selvfølgelig: bilder av han fra Japan.
Ja, mannen er kjekk – men det finnes da grenser.

Det er som jeg har nevnt tidligere fryktelig mange japanere på hostellet. De er veldig søte og gjestfrie – jeg kan bo hos dem alle når jeg kommer til Japan. Takk for det. Det eneste som er litt slitsomt er at vi blir avbildet hele tiden... Alle må samles for fellesbilder i tide og utide. Knips, knips, knips.

På mandag tror jeg jammen meg at jeg var på date. Med Steven. Han var en av de lokale som var med på den nevnte pub crawlen. Og holdt på å gå ut av sitt gode skinn da jeg sa jeg var fra Norge. ”Jai snakke litt norsk”. Hæ? Haha. Han hadde visst vært på utveksling til Molde i 1991, og kom med flere ord og uttrykk som ”uff da” og ”ja, ikke sant?”. Må ha gjort inntrykk siden han 19 år senere husker dette.
Jeg vet ikke hva som var morsomst; at han kunne Bjelleklang-sangen ”Dro på hyttetur med kanarifugl i bur” eller at han spurte om jeg drakk Vargtass.
Så da dumpa det inn en mail om jeg ville være med salsakurs Ja, takk! Salsa LA-style! Jeg trodde han liksom kunne det, men det gjorde han ikke. I det hele tatt. Haha. Men det var veldig gøy å være på salsaklubb! Etterpå tok vi noen øl, før han fulgte meg hjem til hostellet igjen. Akkurat som på film, liksom.

Så dere har dere uka mi – i noen jeg trodde skulle bli i korte trekk. FAIL. Har fortsatt ett par ting til i notatblokken jeg skulle fått med, men det får da være grenser. Dere har vel andre ting å gjøre?

Da får jeg legge ned laptopen, bestille taxi og innlosjere meg på Hacienda Hotel. Lurer på om de har svømmebasseng...?

- Marianne :-)

Bildearkiv:
Evig strand på Santa Monica