Hostelltilværelsen...

Neidaaa, sååå... Jeg vet det jo egentlig veldig godt: Og skulle finne et sted å bo på et sted du aldri har vært er som å spille russisk hostell-rullett.
Av erfaring kan jeg sånn kjapt nevne at jeg trodde jeg hadde gjort ett kupp i Thailand da en mann på busstasjonen tilbød meg en egen bungalow på stranden til 50 kroner. Men da jeg ble fraktet med buss, så bakpå en pick-up, og så i en båt i skumringen begynte jeg å lure på om jeg noen gang kom til å se dagens lys igjen. Joa - det var en egen bungalow. Men med hull i tak og vegger, og kun en møllspist madrass på gulvet. Jeg dro dagen etterpå...

Jeg følte jeg hadde gjort god research på hostellet 15 Rose fra go´stolen på Manhattan. Fint området, god pris og de virket veldig hyggelige de som jobbet der etter en del mailutveksling.

Ser jo unektelig koselig ut:



Jeg var ganske trøtt og sliten da jeg ankom hostellet; flyet var blitt tre timer forsinka, og nok en tidsforskjell gjorde at kroppen egentlig ville sove.

Da taxien stoppa på utsiden, ble jeg litt skuffa - det så ikke ut som på bildet. Den fine lille porten var borte, malingen var flasset og vinduene møkkete. Da jeg skulle gå inn var døra låst, og ingen var å se der inne. "Resepsjonen" var et stort, grått rom med en enslig sofa i hjørnet og en sliten bokhylle.

Plutselig viser det seg en liten rastafarimann innenfor. Han kommer smilende mot meg, og låser opp døra. Av en eller annen grunn blir han veldig glad for å se meg, og enda mer entusiastisk når jeg sier jeg er fra Norge. Da vanker det klemmer og spørsmål om vi kan bli venner på Facebook. Noe med en norsk stand-up komiker han syntes var morsom...?

Han forteller at han bor der fast, mens han dekorerer de forskjellige rommene. Han prøver å ringe både Scott og Eric - de to gutta som driver stedet. Men ingen svarer.

- De kommer sikkert snart, beroliger han, og tilbyr meg og sekken husly på rommet sitt. Som er malt med trær og skogsfeer og murstein i 3D...

- Kompisen min har kjøpt seg massasjestol i dag. Du trenger en massasje nå, nærmest beordrer han, og dytter meg inn på rommet.

Og ganske så riktig - der sitter Sebastian fra Tyskland med den nyinnkjøpte stolen sin.

De er vennlighetene selv, og jeg føler faktisk at jeg fortjener en massasje. Så jeg setter meg ned i stolen.

- Du vet, det er ingen tilfeldighet at Scott og Eric ikke var her når du kom. Dette var meningen. Sånn er livet. Ingen tilfeldigheter, fortsetter rastamannen.

Så detter det inn en annen fyr som også har vært litt for lenge på reisefot, og aller helst skulle tilhørt blomsterbarn-generasjonen. Jointen går på rundgang, og alle er enige om at livet er uendelig vakkert.

Det er da jeg begynner å bli litt svett. Og håper for gudsskyld at Scott eller Eric kommer til å dukke opp i den aller nærmeste fremtid.

- Trenger du hjelp? Skal du bo her? Spør en sløv stemme uti gangen.

- Eh, ja... Jobber du her? spør jeg usikkert.

- Ja, svarer han og går videre.

- Men, men... jeg... vi har maila... Jeg følger etter han.

- Å ja. Da skal du få se på rommene.

Det eneste med eget bad må jeg bare ta. Det begynner å bli sent, og jeg har ikke ork eller lyst til å gå gatelangs i Santa Monica akkurat nå.

- Det var en som sjekket ut i dag, så jeg skal bare legge på nytt sengetøy, sier han. Jeg syns jeg hører et snev av irritasjon i stemmen hans. Kunder er no dritt.

Jeg går litt frem og tilbake i gangen med alle rommene mens jeg venter; én har hund som stinker og bjeffer, en annen har en pappergøye og foran en tredje dør er det fryktelig mye sand... Nysgjerrig som jeg er smugtitter jeg inn der døren er oppe. Det ser ut som at folk bor her - permanent. Med bokhyller fulle av bøker, matvarer, privatbilder innrammet på veggene...
"Det er veldig spesielt", tenker jeg for meg selv.

Tilsutt blir rommet mitt ferdig. Jeg er så sliten at jeg bare sier "takk" og låser meg inn. Seng; mmm. Men etterhvert oppdager jeg det ene etter det andre; gulvet er møkkete - badekaret med et provisorisk dusjforheng likeså, alle overflatene er klissete, det lille kjøeskapet er nedspylt med gammelt, illeluktende øl, ingen lamper fungerer, vinduene kan ikke låses og det er kaldt og klamt innenfor de fire betongveggene. HAT!

"Neida... såååå. Her ligger jeg...!"

Dagen etter raste jeg avgårde til Downtown Santa Monica. Jeg hadde nesten glemt mitt eget dritthostell i kaoset av bussruter, sykkelstier og strand - da jeg plutselig dumpet innom HI hostellet i 3rd street. Det var som å komme til hostell-himmelen; ordna forhold, rene rom, stort kjøkken, TV-stue, aktiviteter, normale folk (dog fryktelige mange asiatere. Som ikke snakker engelsk, og er på spanskkurs).

Jeg booket sporenstreks et rom, raste "hjem" til 15 Rose og pakket sekken. Men tror du det var noen i respesjonen da jeg skulle checke ut? Nope! Jeg prøvde å ringe, men da begynte det å ringe fra resepsjonsdisken... Too bad, suckers! Jeg skrev en lapp (med noe krass formulering), la igjen nøkkelen og la vei.

Det var usedvanelig deilig å innlosjere seg her i går. Sovna som en stein i en myk seng med livet fra gatene i bakgrunnen. Mmm.

For det er slik et hostell skal se ut:






Lenge leve backpacker-tilværelsen!


- Marianne :-)