Ute til lunsj - med Anna Anka

Nok en helt vanlig dag på jobben er over for denne gang. Den ente foran bassenget med rosé-champagne i plastglass, hvor Tone og jeg skålte for oss selv etter en begivenhetsrik arbeidsdag.

Jeg tror picoloen på fasjonable Four Season Hotell, Westlake Village ble like sjokkert som oss, da vi snublet ut av den lille, grønne taxien foran hovedinngangen hvor Bentleyer, Mercedeser og Ferrarier sto parkert et steinkast unna. Jeg tror han lurte på hva to gråe mus som oss gjorde på et så dyrt hotell. ...Og jeg må si at jeg også lurte på det samme.

- Åh, gud! Nå kjenner jeg det i magen. Jeg er nervøs, jeg.

Tone synker ned i den store, myke sofaen i ”dagligstuen”. Jeg tror et lite øyeblikk den er laget av gull.




Vertinnen (egentlig en servitør vil jeg anta, men jeg føler meg mer komfortabel ved å kalle henne vertinne) kikker skrått bort på oss, der vi sitter på enden av sofaputene og kikker litt engstelig rundt i rommet.
Over oss henger det en enorm lyskrone, mellom alle mahognibordene står det et sort flygel og toalettet er større enn leiligheten min.

Vi ser så forkomne ut at hotelldirektøren går flere ganger forbi oss uten å skjønne at det faktisk er vi som er journalistene som skal intervjue Anna Anka. Men tilslutt kommer han bort og hilser på. Hun godeste vertinna i kroken får ett noe langt drag over ansiktet da selveste dirrektør’n kommer bort å håndhilser på de fasjonable gjestene (that would be us).

Så skjer det; etter mye venting, kaffedrikking og tissing; En sort Mercedes sklir inn foran det marmor-belagte inngangspartiet. Solen gir gjenskinn i den blanke lakken, og glinser om kapp med Annas enorme diamantring der hun skrider ut av bilen. Med på slep er to assistenter (for det trenger man visst når man er hjemmeværende husmor), stylisten venter inne på hotellet...
Bilnøklene kastes lettere henslengt til dørmannen som kjører bilen de ca tre meterne bort til parkeringsplassen, og jeg får en god klem av hun som var gift med han derre Paul Anka.

- Så trevligt å møta deg! Smiler hun.

Og jeg må jo strengt tatt si ”takk, det samme”. Hvem skulle trodd...? Her står jeg på marmorfliser og skal intervjue hun som visst nok har sugd Paul Anka hver eneste dag.
Hun er overraskende lav, fryktelig tynn og har jammen meg på seg joggebukse.

- Jag kommer rett frå trening, forklarer hun, og gir beskjed om at hun trenger litt tid på freshe seg opp.

Deretter forsvinner assistenter, stylist og Anna avgårde til spaet. Mens Tone og jeg tusler ned i underetasjen hvor vi har fått hele den overdådige restauranten til disposisjon. Av hotelldirektøren. Ron, heter han.

- Så du hvor lav hun var? Jeg trodde hun var mye høyere, hvisker Tone.

- Men hvor lav er egentlig Paul Anka, da? lurer jeg på.

Jeg kan avsløre for dere med én gang at han er 1.61. Men personlig jeg har vanskelig for å tro at han rekker opp på 1.60 merket på målestokken...

Det tar nesten én time før Anna er klar. Og både jeg og Tone blir helt målløse over hvor glamorøs hun er der hun skrider inn i restauranten. De blå øynene glitrer, håret er mykt og bølgete og måten hun bærer veska på... I could never do that. Må man ha spesielle gener for å få et slikt glamorøst kroppsspråk? For det regelrett oser glitter og eksklusivitet av hele dama.

Jeg derimot har bad hairday, er trøtt i trynet og har tjukke fingre. Og ingen diamantring. Det er forskjell på folk, ja.

- Erik? Kan du skaffe lite vatten, spør Anna.

Assistent Erik – som ja, er svensk, og som ja, har like mye foundation på som Anna Anka – hopper ut av stolen, og blir stående i givakt foran henne.

- Ja, Mrs. Anka, det skal jeg sørge for at du får med én eneste gang.

Hjelpe meg! Er det sant? Skjer slike ting i virkeligheten? Ser jeg riktig? Hører jeg riktig? Er jeg her?

Men tross assistenter, dimantringer og en usedvanlig hvit tanngard er Anna Anka utrolig hyggelig. Og - jeg trodde aldri jeg skulle si dette - til en viss grad både reflektert og jordnær.

Fordommene til Tone og meg (og sikker en stor del av befolkningen i Skandinavia) om at det kom til å tyte ut med latterlige utsagn og at hun egentlig ser ut som en hest slo fullstendig feil. Gitt!



Vi snakker om hennes nye TV-show, alle planene hun har for fremtiden, om Paul (selvfølgelig), om Skavland (selvfølgelig), om jordbærplukking, om den tøffe oppveksten i Sverige og glamtilværelsen i LA.

Hun fniser og koser seg, poserer villig på bildene. Og Tone fryder seg over perfekt lysforhold og en modell som virkelig kan sakene sine.



Deretter er det tid for lunsj, og tilbake i Dagligstuen hvor Tone og jeg følte oss ytterst uglesett for bare kort tid siden, blir vi nå ærbødig fulgt bort til ett av mahognibordene.

- How was your water, Mrs Anka? Did you prefere Pellegrino? Or was the Evian-water ok? Spør vertinne-damen.

Oh. My. God. Det er jo bare vann, for guds skyld.

Men ok. Der sitter vi da; Tone, meg og Anna Anka. Assistentene har eget bord, men får visst ikke bestille lunsj. Kanskje hun ikke har råd til åfore dem?

Vi begynner å bli godt kjent nå. Så jeg føler det er på tide:

- Men Anna, sugde du faktisk Paul hver eneste dag?

Hun ler med mat i munnen, og blir overhodet ikke satt ut av spørsmålet.

Nå lurer du kanskje på hva hun svarte? Men det må du eventuelt lese om i Kamille ;-)


Assistentene er sultne, barna skal hentes på skolen og Anna må visst overføre noen penger... Det er på tide å avslutte intervjuet. Vi følger henne til bilen – som venter på henne utenfor de enorme glassdørene.

- Tusen takk for i dag, stråler hun.
- Kjempekoselig å treffe deg, samstemmer Tone og jeg.
- Når jeg kommer til Oslo må vi drikke litt vin, smiler Anna Anka før hun setter seg inn på det lysebrune skinninteriøret i Mercedesen, og spinner ut fra gårdsplassen.

Tone og jeg blir stående uten å si noe, og bare se etter bilen der den forsvinner rundt svingen.

Når Mrs. Anka er ute av syne, begynner vi å le; av at vi er her, av at Anna Anka både var pen og hyggelig, og av lettelse for at det hele er over.

Det tar ikke lang til før Ivan og den lille, grønne taxien hans svinger inn foran inngangspartiet. Litt mindre glamor over transporten til journalist-jentene. Men Picoloen åpner høflig bildøren for oss, og påpeker at han syns det er bra vi kjører miljøvennlig...

Jeg vet ikke hva Anna Anka gjorde etter intervjuet... kanskje hun spiste litt brusk eller satte parfymene sine i system? Tone og jeg drakk i hvert fall billig champagne ved bassengkanten til solen gikk ned. De-glamorize, liksom.

Og var vel stort sett enige om at – jo, det hadde vært nok en fin dag på jobben.