Central Park

Det er ett eller annet med lufta i New York – selv om gradestokken viser plussgrader skjærer kulda gjennom marg og bein, og setter seg i skjelettet. Den eneste måten å kurere de indre frostskadene på er enten ved et varmt bad eller en tjukk dyne.

Så da vekkerklokka ringte klokka 07 hoppa jeg rett inn i ullundertøyet – klar til å utforske Central Park før resten av New York våknet til liv (...eller... først så sto jeg opp på feil side av senga. Det vil si at jeg mer eller mindre kastet meg selv i betongveggen. Våkna, da...).

Klokken syv er tidlig, det. Det er så tidlig jeg verken var sulten eller klarte å koordinere frokostlaging. Så jeg smurte med matpakke, fylte vannflaska og tok med et eple (som i følge Ann-Karin mest sannsynlig ikke var spiselige da de hadde ligget der siden jul. Men jeg tok sjansen).
For å være helt ærlig er jeg fortsatt i sjokk over at jeg faktisk hadde på vekkerklokka før solen står opp – når jeg har fri! Men det kan absolutt anbefales.

Inngangen (eller én av dem da, er flere ,liksom) til Central Park er rett ved skolen til Sondre, så etter å fulgt han til dagens undervisningsøkt la jeg i vei inn i parken. Kjetil og Ann-Karin hadde gitt meg noen tips om hvor jeg burde legge opp løypa. Og turen skulle starte ved det store vannreservoaret.




Etter å ha krysset hovedveien, Central Park West, blir tutinga fra gule taxiene svakere, asfalten gradvis byttet ut med grus og solen begynner så smått å titte frem mellom de høye bygningene.

Med store øyene tusler jeg innover, og fisker frem en røyk fra veska mens jeg kikker på kartet.
Jo, jeg er på rett vei. Jeg skal så i lende, konstaterer jeg for meg selv, tar et trekk av røyken og forsvinner inn i den 3.4 kvadratkilometer store parken.

Det er et lett lag med dis over den skyfrie himmelen, rim på bakken og kald morgenbris som allerede nå har begynner å sette seg.
Men bortsett fra dét er det ingenting som tilsier at det er tidlig morgen i New York. Klokken har ikke en gang slaget O eight hundred hours, og her inne yrer det av folkeliv. Hovedsakelig bestående av to typer mennesker:

- Mosjonister
- Hundeeiere



















Alle ser ut til å løpe i samme retning rundt innsjøen ”The Reservoir”, men jeg skal bare halvveis rundt, og stoler på Kjetil som sa jeg kunne gå i motsatt retning – så lenge jeg gikk, og ikke løp. Ingen fare – jeg har ikke tenkt til å løpe. Nevnte jeg at klokka ikke var åtte ennå? Jeg har lyst til å tusle i behagelig tempo, og nyte morgenrøyken i soloppgangen. Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å både gå i motsatt retning OG røyke blant alle disse ivrige morgen-joggerne. Så jeg smugrøyker ferdig røyken bak ett tre før jeg tar fatt på turen.

Det blir en fantastisk tur; jeg lar meg fascinere av den enorme parken. Som fredfylt ligger midt i tjukkeste New York. Visste dere at den huser så mye som:

26.000 trær
9.000 benker
36 broer
21 lekeplasser

Og ett slott:


Det som fascinerer meg enda mer er alle hundene. New York må være hundehovedstaden nummer én i verden. Bare på Manhattan alene er det estimert et antall hunder på 283.000!! Og ja – det er akkurat som på film; dog walkers med en haug med hunder på slep. Og nei – jeg tråkket i en eneste hundebæsj.
På Manhattan finner du alt fra hundefrisører til hundemassasje til hundepsykologer. Og hold på hatten: egen hundeambulanse!

Du tror kanskje at jeg tuller? Det hadde jeg gjort også, men jeg var personlig vitne til en slik begivenhet:



Her har det seg slik at hunden har "tråkket over" på den ene labben... Who do you gonna call? Pet Ambulance! Jeg overhøre samtalen, og kunne ikke tro at hundeeieren sa hun hadde ringt 911 - for hunder. Så jeg ventet helt til jeg så ambulansen komme ryggende inn på plenen.

Jeg vil anbefale dere å ta en titt på denne linken: www.ambuvet.com


So there you have it! Central Park er et vakkert eventyr - jeg lar bildene snakke for seg selv:







Ja, tenk det... Love it :-)

Meeen nå har jeg forlatt både New York og Central Park - for denne gang. I skrivende stund sitter jeg på et hostell i Santa Monica, LA. Ankom i går, og hostellet er allerede nummer to i rekken. Men det er en helt annen historie.

- Fortsettelse følger -