På fylla i Belize...

Husker dere den evinnelige problemstillingen fra når vi var yngre ”hva ville du gjort? Spist dritt eller pult (…) - fyll ut navnet på den styggeste personen du vet om - ?”. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva jeg ville valgt.

Og tillegg til at jeg går å grubler på dette i tide og utide, har jeg nå støtt på et liknende spørsmål;

Hva er verst? Å være fyllesyk på Stena Line? Eller på en liten øy?

Jeg er neimen ikke sikker (og her erfart begge deler, i motsetning til første problemstilling…). Saken er at du er så til de grader stuck på begge alternativene, og mens du aller helst skulle gått på egen do, ligget i sofaen, sett Bridget Jones og spist havreknekk må du gå på en dårlig hotelldo (kaste papiret i søppelkurven ved siden av), innta måltider på kafeer hvor du føler du er på utstilling, og se på alle menneskene rundt deg, og lure på om det var noen av dem du løste verdensproblemer sammen med i går.
Det finnes ingen exit, ingen mulighet til å forsvinne i mengden, ingen sofa på Oppsal i rolige omgivelser.

Nå tenker du sikkert ”Hva er det du har gjort nå, Marianne?”. Slapp av – ikke noe mer enn det vanlige. Dette er bare et lite blogginnlegg og fyllenerver, og sånn ting.
Det starter med at Mariann (min venninne fra Guatemala) og jeg dro på jentetur til Caye Caulker, Belize.
Jeg husker vi kalte det ferie, men innser nå i ettertid at det er en snodig formulering – tatt i betraktning min situasjon.

Ut på tur:




Anyways… Mariann og jeg har kjent hverandre siden vi var ti år, og etter vi ble store nok til å innta alkohol er det én ting som aldri slår feil; når vi sier vi skal møtes ”å ta en kaffe”, tar vi alltid et glass vin - føler oss siviliserte, og snakker om løst og fast.



Men så sklir det heeelt ut, og ender i et kaos av barregninger, taxiturer og rare bekjentskaper.
Intet unntak på Caye Caulker, selvfølgelig. Selv om jeg tror vi trodde at vi var blitt voksne og fornutige siden sist. FAIL.

Og der var vi i gang med fotoshooten på fortausrestauranten:




Og her ja, her hjelper vi feiemannen med å rengjøre gatene:


Caye Caulker er en vakker Karibisk perle. Med hvit sand i de små gatene, asurblått hav og fargerike blomster kan du knapt tro dine egne øyne når du våkner opp til dette hver eneste dag.

Det er postkort-motiver uansett hvor du snur deg:



Idyllen begynner imidlertid å slå markante sprekker i det Mariann og Marianne bare skal ta ett glass vin til lunsj. Det resulterer i fyllesykling på stranda før kl 15.00, hvor vi oppdriver nok en bar, inntar flere enheter med alkohol, og bedriver heftig salsadansing med den cubanske bartender før Mariann sykler hjem og henter laptopen og leker DJ en stakket stund. Alt før klokken har slaget åtte.

Fyllesykling:



Cubansk bartender


Ups. Ble et lite stopp innom leiligheten for litt mer vin, gitt. Han i bakgrunnen? Ty fra Canada - vi fant han langs veien.






Deretter legger vi turen til et diskotek hor vi nesten er de første gjestene. Der blir det enda mer dansing, spesielt etter undertegnede beordrer (den ekte) DJen til å spille Michael Jackson. Vi danser og drikker, drikker og danser, og glemmer at vi knapt har spist mer enn en salat. Men så stenger jammen meg det stedet også. What to do? Jo, vi drar videre på den lokale (og eneste) nattklubben på øya. Der drikker og danser vi enda litt mer. Jeg forelsker meg i en 21-åring, og beordrer nok en gang DJen på stedet til å spille – nettopp – Michael Jackson. Deretter forelsker sikker 10 andre Belizere seg i både meg og Mariann. Og snill som jeg er lovet jeg en av dem å bli kjæresten hans. Etter hans nåværende Sveitsiske kjæreste skulle dra om ett par dager.

Nei. Vi husker ikke når vi kom hjem.
Og Ja. Vi gjorde akkurat det samme faretruende kort tid etter.
Og slik holdt vi det gående helt til realiteten innhenta oss. For det dumme med liten øy (karibisk eller ikke), er at den eneste nattklubben er lokalisert midt i hovedgata. Hvilket innbærer at vi må passere flere ganger daglig. Med kommentarer som ”pssst. Maria, Maria!”, ”Do I see tonight, baby?” og ”Hey, didn’t I dance with you last night”, ble det tilslutt et angstfylt prosjekt å bevege seg ute i gatene.

Så det var med lettet hjertet vi oppdaget at nattklubben var stengt en søndag – lite folk ute, og stille i gatene. Vi spankulerte med hodet hevet når vi skulle innta kveldens middag.

- Så deilig at ingen av pågående gutta er å se, sier jeg til Mariann.

Men har jeg ikke først sagt det hører jeg fra bak et av palmetrærne: ”Pssst. Maria. Maria. Are you still my girlfriend?”.
Heeelvde. You can NOT escape them.

Vi ble lenge på restauranten, tok ETT glass vin, og var bestemte på at NÅ går vi rett hjem. No more wine for us. Og det var et løfte vi for én gangs skyld holdt.

Med ganske frynsete nerver går vi en aldri så liten omvei rundt nattklubb-området. Begge to holder pusten, vi sier ingenting, og mest konsentrerte om å sende ut energier for å holde disse skumle menneskene på avstand.
Så hører vi det.

- Mariann? Is that you?

Farten til Mariann øker bortover den hvite sandbelagte gaten, og jeg snur meg usikkert for å se hvem som søker hennes oppmerksomhet.
Denne gangen er det en jente!
Og det er da vi skjønner at nok er nok. Caye Caulker har utspilt sin rolle som ferieparadis, vi må bort fra denne øya. Nå. Dagen etter pakker vi sakene, tar ferja over til fastlandet og kommer oss i sikkerhet. PUH!

Så sånn kan det altså gå.

Og jeg vet fortsatt ikke hva som er verst – å være fyllesyk på Stena Line eller på en liten øy (karibisk eller ikke)? You tell me.

...men salty hairday blir det uansett...



Vedlagt følger bildebevis som tilsier at vi også har bedrevet tiden med andre ting: